HEADHUNTER D.C. – God’s Spreading Cancer…

Brutal, intense, violent. Sånn starter presseskrivet som fulgte med skiva. Og så sannelig, detta var joggu brutalt! HDC startet i herrens år 1987, og har holdt det gående siden. GSC er deres fjerde fullengder, og den har lenge latt vente på seg. Etter en intro med messing av sorteste sort, får jeg helvete servert på et blodig gullfat, og massakren fortsetter i nesten en time, før jeg sitter igjen mørbanka og opprevnet. HDC spiller gammaldags death metal, og har blitt betegnet som Brazils største på feltet. Noe jeg lett kan skjønne, for dette er fett! Mørksinnet vokal som ofte varierer til lysere tonefall, og samtidig sitter som et skudd! Det er ikke ofte man hører vokaler som får hårene på innerlåret til å reise seg, men her er man absolutt inne på noe. Lyden er også god til denne skiva, litt skitten, men for pokker! Dette er daumetall! Riffene varierer mellom kjappe og tregere/tyngre. En perfekt miks av faenskap som ikke hører hjemme i en dansebandsamling. Det hele skuffes oppover av den ukjente trommisen (???), som spiller ræva av opptil flere andre. I mange anledninger er Brazil en god produsent av dødmetall, men her kan man begynne å tenke mer på opphavet. Dette sitter som et skudd, og siden starten har HDC blitt sett på som fanebærere. Dette er ei skiva du kan sette i spilleren, og høre igjennom mange mange mange ganger før du bytter. Jeg vet ikke om det er noe feil med den brente promoen jeg hat fått tilsendt, eller om det skal være sånn, men skiva mi er i hvert fall delt opp i 99 spor, noe som gir total kontroll over de 11 låtene så du kan skippe deg hvor du vil til enhver tid. Brutalt gjennomført, brutalt spilt, brutalt levert, brutalt å høre på. Kort oppsummert: brutalt!