PARADISE LOST – In Requiem

PARADISE LOST – In Requiem

Paradise Lost var i sin tid pionerer; de satte fart i sjangeren som senere ble døpt death/doom sammen med sine landsmenn My Dying Bride og Anathema. Av disse tre er det kun My Dying Bride jeg har fulgt nøye med på de siste årene. Både Anathema og Paradise Lost skled litt ut mot slutten av nittitallet, og jeg klarte ikke å la meg fenge i like stor grad som tidligere av deres påfunn.
Paradise Lost startet opp i '98 og har hatt en imponerende stabil besetning, kun to bytter av skinnpisker har bandet vært gjennom mens det har flyttet seg fra death metal, doom/death, Depeche Mode-ish synth pop og electronica for å komme dit de er nå. Med sin ellevte fullengder viser Paradise Lost at de fortsatt ikke har noen intensjon om å stagnere. Denne skiva har det lett gjenkjennelige Paradise Lost soundet og er det tyngste, mest melankolske de har gitt ut siden høyt elskede Icon fra '93 og Draconian Times fra '95. De har hentet frem metal og mørke igjen og fletter dette pent sammen med den meget lille dosen synth som de ikke har gått helt bort i fra. Resultatet er ikke akkurat verken doom eller disco, la oss heller fokusere på at PL leverer sine egne innovative melodier på en utsøkt måte som raskt kan lokke mange gamle fans tilbake og som kan fenge mange nye. Myk goth med atmosfæriske melodier, fine riff og låter som ligger mye nærmere Draconian Times enn de nyeste utgivelsene gjør sitt til at jeg blir fristet til å gjøre som "fotball-ekspertene" på TV og "friskmelde" bandet basert på èn god gjennomføring etter tre bortetap.
Enkelte av låtene, slik som deilige Never for the Damned og fantastiske Praise Lamented Shade kunne vært gitt ut på skive under tittelen Draconian Times II uten at noen hadde blitt skuffet. Disse låtene, og flere til på dette albumet, lever faktisk opp til de forventningene en slik tittel hadde gitt. (I alle fall hos meg.) Andre låter igjen blir litt for mye polert, intetsigende pop for min del, og låter som The Enemy og Unreachable klarer jeg aldri å leve meg inn i. Jeg ønsker ikke at bandet skal gjenta seg selv, jeg ønsker at de skal fortsette å utvikle seg og få betalt for strevet, men det er ikke til å unngå at det er låtene det lukter nittitall av som drar karakteren opp.
Denne skiva kommer antageligvis ikke til å omtales som en klassiker om ti år, men jeg har stor tro på at den kan bli stående som vendepunktet der Paradise Lost kom tilbake til metallen og begynte å gi ut kremalbum.