AKERCOCKE – Antichrist

Denne omtalen kommer kanskje litt sent. Og det er egentlig kanskje like greit, for dette har ikke vært ei enkel skive å skulle skrive noen velvalgte ord om.

Akercocke er kanskje Englands fremste extreme metalband, noe de nok en gang beviser i form av et mesterlig album med den noget slitte (?) tittelen "Antichrist". Deres form for progressiv death/blackmetal skiller de ut fra den store gemene hop. Her er det alt fra panserkjapp og midtempo deathmetal/grind, til skrikende hypnotisk blackmetal over til progressiv rock med akustiske partier samt litt elektronikk. Faktisk synes jeg de akustiske partiene med tilhørende ren vokal er noe av det Akercocke gjør aller best. Det virker som om bandet våger å eksperimentere mer her enn tidligere, bl.a. med egyptiske/sumeriske, nærmest Nile-lignende partier. Jepp, det er fett.

Vokalmessig skiller også Akercocke seg ut en del fra andre band. Vokalist og gitarist Jason Mendonca har en stemme som spenner over et temmelig bredt spekter med high-pitch skrikevokal, growle-vokal, kraftig "tale-vokal" og en mer ren, nærmest sår vokal. Dette gjør hver eneste skive svært variert, man vet på en måte aldri hvilken vei låtene vil gå.

Kort oppsummert er dette ei utrolig velspilt og særdeles avantgardisk metalskive. Dog er skiva kanskje den minst aggressive skiva bandet hittil har laget (?), uten at det skorter på det brutale, tvert imot. Her er partier som vil tilfredsstille de største speedfreaks (sic!) der ute.

Skiva er ikke mixet av Neil Kernon denne gang, slik de to forrige var. Og er det noe denne skiva kunne trengt, så er det det. Lyden er rett og slett ikke så massiv og klar som på de to forrige, og jeg tror nok at resultatet ville blitt bedre med en klarere produksjon. Spesielt trommene lider under dette, noe som er veldig synd da David Gray er en skitflink trommis. Dette, kombinert med noen låter og riff som er mer fyllmasse enn noe annet (føler jeg), gjør at jeg mener at skiva er svakere enn bandets to forrige verk. Skiva mangler også denne ene virkelige killerlåta som de to forrige skivene hadde, men låter som "Axiom" og "My Apterous Angel" kommer med de høyeste anbefalninger fra min side.

Sterk femmer dette.

Den limiterte utgaven inneholder forresten to coverlåter. Hhv. Morbid Angels "Chapel of Ghouls" og Deaths "Leprosy".

"I believe that when I die, I shall rot…"