PANTHEON I – The Wanderer And His Shadow

PANTHEON I – The Wanderer And His Shadow

The Wanderer And His Shadow er nok ikke like glimrende som bandets debut, men til tider byr Pantheon I på mesterlig svart metall også denne gang. For å ta det negative først så syns jeg bandet har mistet noe av sitt særpreg ved å kutte ned på strykerpartiene. Disse til tider aldeles nydelige partiene som debuten var så rik på kommer mer sporadisk denne gang. Likevel har The Wanderer And His Shadow mye til felles med Atrocity Divine og en hører tydelig at bandet er i ferd med å finne sin egen og unike stil.

Med visse unntak føles The Wanderer And His Shadow noe mer rett på sak enn Atrocity Divine. Enkelte låter inneholder forholdsvis rocka og fengende riff som i starten føles noe malplasserte. For eksempel inneholder ”Origin Of Sin” riff som minner om nyere Satyricon eller Thorns. Dette til tross, så føles skiva råere og mer intens enn debuten. I de kjappeste partiene har bandet en lei tendens til å låte altfor anmassende, og som sist så er trommelyden ”merkelig”, og spesielt skarptromma blir plagsomt når bandet går over i full blast beat. I disse partiene er dessuten trommespillet farlig monotont og går meg til tider kraftig på nervene. På låtsiden er det litt opp og ned. ”Shedim” og ”Chaos Incarnate ” fremstår som noe kjedelige og anonyme, mens for eksempel ”Where Angels Burn ” hvor ex-medlem Gunhild Mathea Olaussen bidrar med sitt vakre fiolinspill og ”Coming to an End” blant annet med gjestevokal av Lars A. Nedland (Solefald og Borknagar) er riktig gode låter som tidvis klarer å matche det beste på debuten. Likevel mangler albumet skikkelige kongelåter og føles noe ujevn og til tider direkte kjedelig.

The Wanderer And His Shadow ble ikke den kongeskiva jeg hadde håpet på, men det finnes likevel mye bra og ikke minst interessant musikk på albumet. Celloen til Live Julianne bidrar med variasjon og en aldri så liten dæsj originalitet, men jeg føler ikke instrumentet er utnyttet optimalt denne gang. Bandet har utvilsomt klart å skape sin egen stil og jeg kommer garantert til å følge dem videre, men neste gang vil jeg ha langt bedre låter.