LAKE OF TEARS – Moons and Mushrooms

Jeg husker godt de to første albumene fra Svenske Lake of Tears "Greater Art" fra 1994 og "Headstones" fra påfølgende år. Den dystre stemningen, de tunge trege riffene blandet med en herlig frisk amatøraktig musikalsk tilnærmelse tiltalte meg. Da "A Crimson Cosmos" ble sluppet i 1997 ble jeg så skuffet over retningen bandet hadde valgt at jeg ikke lenger fulgte med på nye utgivelser. Da jeg nylig mottok "Moons and Mushrooms" som er svenskenes syvende skive kan jeg ikke si at jeg er redd for å ha gått glipp av mye. Den samme amatørmessige kvaliteten er her fremdeles, men etter at bandet har holdt på i 15 år er det ikke like sjarmerende og friskt lenger.

Lake of Tears har allikevel klart å oppnå noe som jeg finner meget positivt: De har funnet tilbake til sine egne røtter og ikke minst uroppskriften på gotisk metall. "Moons and Mushrooms" er et tregt, monotont og lite teknisk album med repetitive riff og tekster. Det som nok ødelegger mest for meg er den kjedelige vokalen og de svake tekstene. Dette er en type band som er ypperlige som oppvarmere eller som stemningsmakere på metallpuben en lørdagskveld. Du trenger aldri å ha hørt dette før for å kunne nyte et par øl og la rokkefoten svinge for fullt.