THE DOGMA – A Good Day To Die

Hvis du ikke har talent å briljere med kan du sette anstrengelsene inn på å selge plater med karisma. Denne grunnfilosofien går The Dogma helt inn for å gjennomføre med sin emosjonelle blanding av Metal. Hver sang er merket med en spesiell, intens følelse. Hver sang er basert på dype følelser. Platen inneholder 12 av de beste sangene på repertoaret av hvilke de hadde laget sitt eget lille Shangri-la. Tittel sangen er en fengende liten sak, en trist-men-sann vakker sang på en måte, med mye atmosfære, gjennom «In The Name Of Rock» – som de skrev på turné sammen med Lordi, fremdeles under influensen av den ville opptredenen de hadde levert på samme tid – til den følsomme balladen, «Autumn Tears» og «Bitches Street», et spor om frihet og autonomi, et forbløffende overskudd av ulike fasetter gjennomstrømmer innspillingen. Historien bak avslutningssporet er rørende, «Christine Closed Her Eyes» er komponert til minne om en brev skrivende poet som etter å ha måttet leve med depresjon i en lang periode av sitt liv begikk selvmord. Albert Camus mente at selvmord var det eneste virkelige filosofiske spørsmålet, fordi det stilte spørsmål om hvorfor vi egentlig lever.

Lik sin forrige plate, Black Roses, er A Good Day To Die produsert og mikset av Siggi Bemm (Tiamat, The Gathering, Samael, blant andre) ved Woodhouse Studios i Hagen, Danmark. Og mens bandet utviklet sine ferdigheter på sine respektive instrurmenter, tøyde Siggi strikken til bristepunktet. Gjestesangerinne Lisa Middelhauve (Xandria) opptrer med en imponerende stemme på tittel sporet og «Angel In Cage».

The Dogma ble dannet så å si ved tilfeldigheter. Daniele Santori arbeidet på gravlunden i den italienske byen Ancona hvor begravelsen av Cosimo Binettis venn foresto. De er begge enige i ettertid om at det var et skjebneslag. To forherdete syndere måtte bare møtes ved en anledning. De begynte allerede under prekenen å snakke sammen om deres musikalske idéer og besluttet å forme et band. Det faktum at Santori er ihuga skjønner av Gotisk Metal mens Binetti foretrekker Metal på den tradisjonelle måten sto ikke i veien for deres planer. Det motsatte synes å være saken: å bedømme etter resultatet av deres musikalske samarbeid, det er den særlige friksjonen som teller for den spesielle evnen av deres musikk.

Det jeg kan styre meg for er de hersens fiolinene som gnager i hodet hver gang det skjer noe trist eller stemningsfulle klanger skal understrekes. Og her er det både piano og klokkeklemt i intro-en, bare for å være sikker på at dette kommer fra de mest melankolske følelsene i livet. Koringen lykkes de imidlertid bedre å gjennomføre på toleransegrensen. Og jeg synes ikke talentet er så forsvinnende lite når de i tillegg brenner for heftige gitarsoloer. Tekstmessig trenger de å overbevise litt mer, livet er spennende men består ikke bare av dikotomien «love/hate» som vokalisten river sitt hjerte ut for å fortolke.

The Dogma har vokst opp på landeveien sammen med Lordi og har allerede hatt sitt livs høydepunkt så langt i karrieren med opptreden på W.O.A. De er godt mottatt av sine fans, og det er disse erfaringene de forsøker å presse inn i hver eneste note i A Good Day To Die. Så lev livet. Du får bare én sjanse til å nyte rock ‘n' roll eller å gå til krig med krigsropet hoka hey!