ELDRITCH – Blackenday
- by Kristian B
- Posted on 14-05-2007
Dette er som vitsen om svensken som skulle sjekk blinklyset på bilen: Funkar, funkar inte, funkar, funkar inte…
Italienske Eldritch spiller thrasha powerprog og jeg blir både overrasket og imponert over hva de har satt sammen her. Helt sant. Det er noe med stemningen og den mørke, men dog lekende, atmosfæren på denne skiva som gjør dette til noe bedre og større en bare resirkulert monstre-og-drager-kastrathyl- resirkulert-sytete-power-piss.
Selvfølgelig hjelper det på at mine forhåpninger lå på et absolutt minimum når jeg satte den på første gang, det kunne egentlig bare gå en vei. Selvfølgelig får du så mange runkesoloer det bare er plass til i løpet av de drøye 50 minuttene dette pågår, (gitaristen må jo skyte luft til slutt) lykkepillerusvers og allsangrefreng i fleng, men og det er et stort men! Her får du også noe av det bedre jeg har hørt på lenge av bassgang innen denne sjangeren og fete blasbeats og heftig tempo til tider. Innad i låtene er det mange stil- og tempo skifter som nok vil gi lyttere mye å kose seg med.
Å høre på teksten gir meg likevel antydning til svulst ved enkelte anledninger; "The solar eclipse of my heart" og annen syting får du mer enn temperamentet tåler i løpet av den nesten fem minutter for lange balladen The Blackened Day og jeg kjenner alle mine celler trekker seg sammen i avsky.
Jeg merker at all min godvilje til bandet forsvinner som om det var, vel… en solformørkelse i hjertet mitt når jeg hører denne låten. Da er det bare å spole tilbake til den mer opptempo The Deep Sleep, her er vokalen flott, gitarene river og trommisen jobber for maten. Liker spesielt den tilbaketrukne gitaren under refrenget, det er masse bonuspoeng å hente på denne låten for bandet og temposkiftene gjør låten lett og lekende. Utover i albumet blir de mørkere og mer progresive samtidig som power- byttes ut i stor grad med noe i nærheten av thrash- og solformørkelse er en meget treffende beskrivelse for de som venter seg et kommersielt power-metal band, for selv om salgbarheten er stor på dette er det utvilsomt mange mørke partier som vil kreve litt av de som bare vil ha drager og kastrat. Til tider får jeg inntrykk av at Pantera og Faith No More er minst like store inspirasjonskilder som den tyske musikken du vet, og Eldritch styrer skipet trygt i land godt hjulpet av mye fin variasjon og talent hos gitarist Eugene Simone.