SILENT VANQUISH – Dysthymia
- Posted on 09-04-2007
Til tider kommer det band fra de norske byene som fortjener den store oppmerksomheten de får, i motsetning til den norske popindustriens metode å hype band i hytt og pine. Østlandssbandet Silent Vanquish, er et slikt band. Deres første album, Dysthymia, har gjort godt ifra seg i lokale trakter, og bandet har også klart å snike seg inn blant internasjonal presseoppmerksomhet.
Stilmessig går de tilbake i tid. Det er da også nettopp det at de låter litt old school som ser ut til å være det jeg fester meg ved. Deres sterke side er at de klarer å låte old school, men samtidig være moderne. Gitarharmoniene og de doble basstrommene er brakt inn i en mer moderne musikk, og da fortsatt med sterke melodier. Det er med andre ord de viktige elementene i Doom og Progressive Metal sjangrene, og en viss variasjon på Death Metal materialet som definerer stilen til Silent Vanquish. For Mats har det alltid vært naturlig å variere mellom den rå og den melodiøse vokalen. Sangen «Skizophrenia Dawning», har en introduksjon av tekkelig klassisk gitar, alle som har hørt Rush med «The Trees» vil være enig med meg. Selskapet Moonlight records har latt gutta gjøre hva f**n de har hatt lyst til så langt. Bandnavnet – stille beseire – røper Mats’ hang til å skrive mystiske og sterke sanger om menneskelige tilstander og representerer sangene.
Vi har et tungt, riffbasert og melodiøst ungt band å forholde oss til her, og selv om landet er Norge, er det svært lite som tyder på akkurat det. Silent Vanquish debuterer med en Heavy Metal-form hvor en svært overbevisende sammenblanding av flere forskjellige elementer, inspirert av høydepunktene i ’90-tallets Heavy Metal og Hard Rock scene, utmerker seg blant dagens mer moderne band. Historien til dette relativt ferske bandet må jeg komme tilbake til ved en annen anledning, men for nå: Foruten Silent Vanquish, er et par av medlemmene også involvert i band som Funeral, Glittertind og Fatal Demeanor.
Dysthymia er en plate det oser kvalitet av, og som igjen befester Norges posisjon på metall kartet. Den har sju jevne låter på litt over 45 minutter. Selv jeg må begeistret kommentere at de har mye å vokse på, både når det kommer til variasjoner i melodier, koloratur og et større toneregister, mens Cathrine tar godt vare på stemningene av svevende klaviaturklanger. I likhet med andre rytmeband, er det kombinasjonen av ulike taktarter, subtile rytmeskifter og detaljer som er deres sterke bidrag til scenen, og på grunn av at blandingen av alle disse elementene gir en særegen stil, vil denne platen få en plass ved siden av Opeth platene.