RANCID – Rancid

RANCID – Rancid

Rancid - st.jpgO.K. La oss starte med en liten detalj: Rancid har gitt ut TO selvtittulerte album, ett i 1993 og ett i 2000 og det er stor forskell på de. Dette var bare en liten ”heads up” til dere der ute som av en eller annen merkelig grunn ikke har gått til anskaffelse av dette mesterverket enda…

 

Etter at de la ned det legendariske bandet Operation Ivy startet Matt Freeman (Bass) og Tim ”Lint” Armstrong opp Rancid, et svingende punk-pop band sammen med trommis Brett Reed.

Dette er deres første album sammen og faen for et album det er!

Dette er pønk! Ekte og usminket, rå og hard, brutal og enkel, myk og lekende.

Dette var Rancids eneste fullengder før Lars Fredriksen ble med i bandet og den spinkle gittarlyden til Lint passer perfekt inn i strukturen og gir låtene ett ærlig og ekte preg, i beste Operation Ivy- ånd er låtene bygget opp rundt det geniale og lekende basspillet til Matt. Det beste argumentet for å kjøpe dette albumet er faktisk for å sette det på full vreng og bare la seg imponere over bassgangen, punk MÅ ikke låte som blåkopi, og Rancid tar det hele til et nytt nivå.

Vokalen tar for det meste mannen med underbitt og knust nese seg av, jeg har hørt mange klage over at ”syngingen” til Lint er håpløs og uforståelig men 1: Du hører hva han hyler hvis du bare vil og 2: Stemmen hans er så sår at ingen kan påstå at den ikke passer perfekt til musikken! Matt bidrar i stor grad til fremføring av tekstene med sin råe stemme og de utfyller hverandre flott når de deler på vokalen.

Tekstene til Rancid fortjener også en liten notis. De bærer preg av å være svært personlige og skrevet av en gjeng som ungdommer med brente broer, ingen faste holdepunkt, ingenting å tape og kun sitt eget vennskap å leve for.

Eksempel fra:

Adina: I want to go where the action is, I wanna fly through the urban blight. Beat ut chevy with a trailer in tow is what they call home now, one more hill or river to cross on the way to another town.

Hyena: I’m money broke, can’t cope, use the rope this time

The Bottle: I will drink until the sun comes up no more. One of these days, gonna come up of my haze. Better hurry up, it’s getting harder to come back…

Rats In The Hallway: I live in the land of the welfare state, my flat used to be section 8. (=kondemnert. K.B.) Now it’s a rat infested cocaine run. My whole world plays like a broken drum

Slik kunne jeg fortsatt I det uenderlige, det er noe med disse tekstene. De er såre og treffer en nerve, sansynligvis fordi det aller meste er selvopplevd og godt gjenfortalt. Du ser rett og slett for deg alle tre ligge i parken om natten mens de sender en flaske sprit rundt for å holde varmen.

Fremføringen av tekstene får en ekstra dimensjon med alle vennene de har med som korer litt i tide og utide. At Brett Gurewitz som er/var eier av plateselskapet og gitarist i Bad Religion roper i bakgrunnen sammen med BR bassist Jay Bentley, Jeff Abarta som jobbet for Epitaph og Eric Martini gir det hele ett løft.