RANCID – Let’s Go

Pønk! Ekte amerikansk ska pønk!

OK. Punken fra U.K. satte standaren og jeg nyter fortsatt å høre på The Clash, The Exploited, Total Chaos, Discharge, Toy Dolls o.s.v. Men når O Store Rune nå drar fram sine gamle skiver for å mimre og knote ned noen ord frister det å gjøre det samme. For meg faller det helt naturlig å starte med et album som har betyd, betyr og alltid vil bety mye for meg og bringe frem minner fra den svundne ungdommen. Dette er Rancids andre album og det første med Lars Fredriksen (Sjekk foresten ut L.F. and the Bastards sin selvtitulerte debutskive) og at Tim ”Lint” Armstrong fikk en gitarist til med på laget gjør at både musikken og lydbildet blir mer lekende. På sin andre fullengder beveger Rancid seg fra Pop-punk til ska-punk uten at det fører til de helt store endringene. Selv om debuten til Rancid er nesten like sterk var dette den første Rancidskiva jeg kjøpte. Etter å ha sett videoen til Salvation på V-tv (Noen som husker denne? Tv2s svar på Mtv, bare enda verre) visste jeg at det ikke var noen kraft i himmelen eller helvette som kunne hindre meg i å anskaffe denne skiva!!!!!

For å nærme meg poenget kan jeg nevne at dette mesterverket sparker i vei med Nihilism og du merker med en gang at gutta har det gøy og koser seg seg. At L.F. kom inn i bandet ga ett stort løft på den vokale biten også, ikke bare gitarspillet, at Tim, Matt og Lars deler på sangen er genialt og fantastisk. Lint synger til tider jævlig nasalt og snøvler p.g.a. hans enorme underbitt og da er det tøft at Lars tar de neste linjene med sin såre/brutalt raspende stemme og Matt er like sint som alltid. De blander ska, gla’-pønk, pop og alt de kommer over og klarer å skape noe du knapt kan stå rolig når du hører. Bassgangen til Matt er som alltid en nytelse og med Lars sin inntreden får vi servert flere flotte gitarsoloer på denne skiven. Tekstene beveger seg bort fra det selvbiografiske preget de hadde på debutten og tar i beste punkånd for seg et videre aspekt av samfunnspolitiske problemer sett fra rennesteinen.

 

Dette er egentlig en ganske puslette skive hvis man sammenligner med det meste de drev på med i fish&chips landet på sitt beste/verste, men den er ærlig, ekte og tar i beste punkånd opp problemene i samfunnet på en øm måte.

Dette er ikke et album du setter på for å blåse ut litt agresjon, men setter du deg ned med disse 23 fantastiske låtene og gir de en sjanse kan det hende at du oppdager en glemt perle.

 

Høydepunkt:

Nihilism. Festen starter med feedback før det smeller og Lars har presentert både stemmen sin og gitararbeidet sitt og satt standaren for Nye Rancid med allsangvennlig refreng ”Nihilism, nihilism, nihilism”

Radio: Låten Billie Joe Armstrong (Green Day) var med og skrev de få ukene han var i bandet får Lars meldte overgang fra U.K. Subs. Denne er for en ballade å regne, kjærlighetsballade, kjærlighet til musikk!

Sidekick: Her tar Matt over og det hele får et mye røffere preg, uten at det går ut over lyttervennligheten. Teksten følger trenden fra førsteskiva og den dag i dag hender det at jeg helt ubevisst begynner å synge på denne!

Salvation: Dette er ”min” låt. Jeg var 16 år gammel og etter å ha sett denne fantastiske videoen sjuogfnatti ganger ble jeg frelst på bandet, livsstilen og filosofien bak. Noen som sa lettpåvirket ungdom? Det er en ufattelig groove i denne låten og refrenget svinger noe så inni h… Dette er en veldig rolig og enkel låt der bassen til Matt, gitaren til Lars og vikalen til Lint skinner om kapp.

Tenderloin: En kjapp og treffende låt der tempoet kjøres opp flere hakk og Lars tar mikrofonen igjen. Matt gjør egentlig denne låten helt alene.

Let`s go: Tittelsporet følger tempoet til Tenderloin og er i mine ører en av de absolutt beste på albumet. Lint snøvler seg gjennom teksten, Lars gurgler i bakgrunnen mens gitaren hans driver låten fremover og alt sitter som støpt etter første gjennomhøring.

As One: Nå begynner gutta virkelig å få opp tempoet, men denne aaaalt for korte låten huskes best p.g.a. Matt (igjen). Kjappe vers, enkle refreng og bass i front, der har du Rancid på sitt beste.

Burn: Her stjeler faktisk Brett litt av showet der han pisker låten fremover.

The Ballad Of Jimmy And Johnny: Ballade? Nei da, men introen kan lure deg helt til trommene pisker opp stemningen. En rolig låt med flott kor og enda flottere gitarer.

Gunshot: Matt låner mikrofonen litt, svake soloer, og det er det eneste som er å si om denne anonyme låten.

I Am The One: Jeg føler at låtene treffer mye bedre når Lint tar seg av vokalen og Matt leker seg på bass. Denne låten er et godt eksempel på at jeg har rett. Du vet alltid hvilken låt du hører på av Rancid, låttittelen blir ropt mot deg konstant!

Gave It Away: Drumrolls, refreng, soloer, refreng, over. Lint og Lars deler vocal og låten flyter fint.

Ghetto Box: Lint og Matt synger hver sin linje og dette er en kjapp låt der gitarene og trommen flyter nydelig sammen.

Harry Bridges: Da var det på tide å roe ned igjen, lite punk, litt ska og Lars sin beste solo på albumet. Det nærmeste de kommer en ballade og upassende nok en av de mest minneverdige låtene på albumet.

Black & Blue: Brett kommer inn med sitt trademark; en drumroll og så er tempoet der vi er vandt til at det skal være, refrenget er en myk kontrast til versene og soloen til Matt er en flott.

St. Mary: Dette er en Høydare, Lars synger litt sintere, gitarene river og sliter og tempoet er høyt. Så kommer Lint inn med bridgen og trekker tempoet ned og koringen består av folk som klapper takten(!) og så er det full trøkk igjen.

Dope Sick Girl: Flotte, flotte låten!!! Nå nærmer tempoet seg tålegrensen for Rancid, men på denne låten får vi mye flott variasjon. Lint hyler ut teksten, Lars rocker så jævlig og Matt beviser at Lint ikke kunne klart seg uten han. Hør den bassen mann!

International Cover-Up: Lint på vokal, Lars skinner i bakgrunnen og tempoet skrus enda et knepp opp. Jeg har nevnt det før men det kan ikke sies for ofte: Matt + bass = gull!!!

Flott driv og enda bedre solo som avslutter låten.

Solidarity: Tempoet holdes høyt, men dras ned på refrenget. Brett styrer låten som han vil og gitarene river deg med.

Midnight: Den mest anonyme låten på albumet. Flott solo av Lars.

Motorcycle Ride: Denne låten ble raskt en av mine favoritter med sitt høye tempo og Lints nær uforståelige snøvling. Rancid mistet noen stilpoeng når de senere brukte samme teksten på Timebomb på albumet …And Out Come The Wolves.

Name: I likhet med de fleste låtene på dette albumet får du her låttittel + refrengt gjentatt i det uendelige, men det blir ikke kjedelig. Matt styrer låten og Lint på vokal fremstår som veldig sårbar. Det er en litt roligere utgave av Rancid som avslutter albumet med denne låten og

7 Years Down: Fy for en avsluttning! Denne slet jeg med når skiva kom ut, men den er nå en av mine favoritter. Bass og Lint på vokal er hovedingrediensene. Det hele tones ned for å fortelle en historie. Passer ikke inn i helheten, men som avsluttning er den genial.