LACUNA COIL – Oslo – Oslo, Rockefeller

Jeg ankom Rockefeller denne mandagen uten de store forventningene.
Lite visste jeg om at jeg skulle bli blåst overende av Poisonblack og Lacuna Coil.
Da jeg ankom 20.30 var det få folk, men da Lacuna Coil sto på scenen var det ganske fullt. Balkongen var dog stengt.

Først ut var Norske Gothminister. Bandet ga meg assosiasjoner til Rammstein, både i form av det musikalske og i form av det barnetv-vennlige sirkus de presenterte visuelt sett (ok, Rammstein’s show er kanskje ikke helt barnetv-vennlig, det er noe pisking de driver med innimellom, men bortsett fra det anser jeg det som barnetv-vennlig). Bandet besto av 2 gitarister, trommeslager og vokalist. De spilte etter et lydspor som besto av synth og noe samples. Både musikken og framtoningen var veldig maskinell, og trommenespillet var meget ensformig, i stor grad begrenset til hva jeg tror heter Trance-beat (bass hihat skarp hihat). Ikke akkurat det mest interessante, men spillingen virket meget stødig og presis. ”less is more” kan innimellom være interessant, men her var dette konseptet dratt litt for langt for min smak. Vokalisten sto bak en slags prekestol, som han noen ganger gikk opp i (tror det var trappetrinn på prekestolen). Han hadde på seg flosshatt og svart frakk og var sminket. Leflet med det okkulte gjorde han også ved å flørte med en voododukke og å peke på publikum med en lang stokk med hodeskalle på. På scenen sto et stort kors som det hang to hoder hengende ned fra. Vokalen var god, mørk og gotisk og med varierende grader av vreng, men relativt ”tilgjengelig” og ”plettfri”. Vokalen var mer teatralsk enn metallisk, og vokalisten framsto for meg mer som en skuespiller enn et metalhue besatt av djevelen. Han beveget ikke mer på seg enn nødvendig, kanskje i frykt for å miste hatten? Jeg vil si at bandet rent spillemessig og ”skuespiller-messig” gjorde en helt grei jobb, men for meg ble det for mekanisk og for lite sjel. Det var noe nærmest rollespill-aktig over hele konseptet, og jeg tror faktisk at mange barn ville ha latt seg fascinere av dette sirkuset. Ja, for meg fremstår bandet mer som et sirkus enn som et band som bedriver dyp kunstnerisk virksomhet. Hva er det egentlig de driver med,  hva er det bandet ønsker å formidle? Synthen bød på melodier som kunne vært brukt i barne-tv når noen har mistet bamsen sin, eller for å si det på en annen måte; det var mange klisjèaktige horror-melodier og kirkeorgel-greier. Jeg synes at musikken ble altfor klisjèfylt til at det blir interessant for meg, men jeg kan rose bandet for å blande forskjellige klisjèer sammen, slik som maskinelle rammstein-riff og kvasi-skumle horror-melodier. Det skal være sagt at mange publikummere så ut til å like bandet, så sjekk det ut selv heller enn å stole blindt på min beskrivelse.

Neste ut var finske Poisonblack, ledet av Ville Laihiala på vokal og gitar, kjent fra nå oppløste Sentenced. Jeg ble positivt overrasket fra første stund. Ville fremsto som meget profesjonell, og jeg visste ikke at han var slik en interessant gitarist! Han spilte fengende riff og skikkelig røffe, nærmest rocka soloer. Det ble brukt mye overtoner, og et par av riffene grenset nesten til den type riff som Zakk Wylde prøver å innbille folk er det eneste han kan spille. Det var også noe Sentenced over musikken, og jeg enset kulden fra nordavinden i finske selvmordsvennlige skoger da guttene bød opp til dans. Og bød opp til dans gjorde de definitivt – med låter som kan sies å være ganske rocka uten at det gikk over i det rølpete og vulgære. Her var det mye sjel og innlevelse, og musikken fremsto som meget aktuell men ikke påtrengende moderne heller. Jeg har lest at Ville ofte var beruset da han opptrådde med Sentenced, men denne kvelden virket han meget våken, og jeg hadde ikke stort å utsette verken på spillinga eller vokalen. Ville gjør seg meget godt på scenen med sin lange, bredskuldrete kropp, der han står i bredbent positur. Det er noe krigersk over denne mannen som kanskje er mest i krig med seg selv. Verdighet har han, han gir seg ikke og utstrålte mye bra denne kvelden. Riffinga var variert og trommer og bass fokuserte hovedsaklig på å lage en solid grunnmur for riffinga og Ville’s Vokal som var de mest sentrale elementene i musikken. Synth var det også, og det er sjelden jeg hører synth fungere så bra i metal som det gjorde her. Det var ikke slik at synthen bare ble brukt på enkelte partier, men det var heller ikke slik at synthen ble brukt på en vulgær og forstyrrende måte. Synthen føltes hele tiden relevant og den fylte ut lydbildet på en proff måte. Jeg merket meg låttitler som Soul In Flames, The Darkest Lie og The Living Dead. Jeg skal ikke påstå at bandet er revolusjonerende, men de ga meg heller ikke veldig sterke assosiasjoner til noe annet band og fremstår således med sin egen identitet. Skal jeg summere det opp, vil jeg si at man hører Poisonblack er finske, de er ganske rocka, og det er en smule goth over det også.

Så var det tid for Lacuna Coil. Trommis, bassist og de to gitaristene ankom scenen iført masker (som ble tatt av etter kort tid), og litt etterpå kom vokalistene Christina og Andrea inn og det hele braket løs. Andrea sin vokal framsto som hakket mer aggressiv enn på innspillingene, og Christina sang så godt som feilfritt. Sceneageringen til bandet gir assosiajoner til Korn og In Flames. Her er det en del krumrygget banging, og vokalistene hoppet og gjorde fakter med hendene og lignende. Samspillet mellom Andrea og Christina var meget bra, og det er mye italiensk ”Passion” både i deres vokale og fysiske utfoldelse. Jeg ble minnet på hvor bra dette bandet faktisk er. Her blandes groove a la Korn og nyere In Flames med ”mediterranean” melodier, og det låter både tidløst og moderne samtidig. Blandingen av de rytmiske elementene og det nesten mystiske melodiøse gir et ”tribalt” uttrykk, og jeg føler at bandet presenterer noe av urkraften fra menneskehetens felles kulturarv samtidig som musikken også føles veldig moderne og relevant. Det ble hovedfokus på låter fra den nyeste skiva, men også låter fra Comalies og Unleashed Memories. Heaven’s a Lie ble spilt mot slutten av konserten og var nok et høydepunkt for mange av de fremmøtte. Andrea introduserte sangen med setningen ”This is a song about freedom of ideas”. Jeg har lest i en sang at låta handler om parforhold, så det er morsomt å observere at en tekst kan være så åpen for tolkning at selv forfatteren radikalt kan skifte mening om dens betydning! Det var god stemning blant publikum og bandet gjorde en meget jobb. Jeg ser gjerne dette orkesteret igjen, og jeg vil påstå at bandet har en unik sound og at de fyller en viktig rolle i grenselandet mellom metal-scenen og mainstreamen.