PANTHEON I – Atrocity Divine

PANTHEON I – Atrocity Divine

Til tross for at Atrocity Divine er Pantheon I’s debut album har bandet holdt det gående helt siden 2002, og har to demoer på samvittigheten fra før av. Atrocity Divine er imidlertid mitt første møte med bandet, og i det store og det hele ble dette en stor positiv overraskelse. Imidlertid sleit jeg litt med skiva i starten, først og fremst på grunn av at den er lang, 51 minutter fordelt på 11 låter er mye musikk å fordøye, men også fordi musikken er veldig kompleks og dermed trenger skiva en del runder før du får full oversikt over hva albumet har å by på. Men etter en åtte-ti runder åpenbarte Pantheon I’s musikalske univers seg for meg, og jeg gikk fra å synes Atrocity Divine var et ok album, til å nesten kalle det et mesterverk. Det lønner seg definitivt å investere tid i denne platen for dette er faktisk noe av det beste jeg har hørt på lenge. Krevende album har ofte ekstra lang levetid, og selv om jeg ikke har levd med albumet mer enn et par uker, er jeg ganske sikker på at Atrocity Divine er nettopp en slik skive, for etter ca femten-tyve runder er jeg langt fra ferdig med albumet og jeg oppdager stadig vekk nye sider ved platen.

Atrocity Divine byr på mye variert musikk, her finner du låter som er renspikka kjapp og brutal black metal, mer melodiøse låter med strykerpartier som gir ståpels, låter med innslag av death metal, og låter som havner midt i mellom og inkluderer alle disse elementene. Jeg trivs best med bandet når de roer det hele ned og strykerne får slippe til, men jeg er i midlertidig rimelig sikker på at musikken ville blitt forholdsvis kjedlig om bandet kjørte på med dette hele tiden, og dermed bidrar de mer brutale og kjappe black metal partiene til å skape kontraster og variasjon i musikken. Og det er nettopp variasjonen som er bandets største styrke, det skjer liksom noe hele tiden, og dermed blir musikken aldri kjedelig. Av favorittlåter kan jeg nevne åpningslåten ”Infernal”, som både byr på brutale partier med heftig riffing, og roligere og mer stemningsfulle partier med strykere. Denne låten får virkelig frem alle aspekter ved Pantheon I’s musikk, genialt rett og slett. Den rolige og stemningsfulle instrumentalen ”Solace In Solitude” viser bandet på sitt mest melodiøse, og dette er rett og slett en sinnsykt vakker låt. Ellers kan jeg nevne ”Carved In Stone”, ”Silent Massacre”, ”A Mare Void”, ”Beoynd”, ”Now I See” og ”Atrocity Divine” som andre favoritter. Men jeg kunne vel like gjerne ramse opp alle låtene, for dette er faktisk et album som så og si er blottet for dødpunkter.

Det er likevel en ting som irriterer meg litt, og det er trommelyden. Trommene blir av og til veldig dominerende, og dette gjør seg særlig gjeldene i de kjappeste partiene, hvor skarptrommen tidvis låter som en tom isboks. Men i og med at dette stort sett kun gjelder enkelte partier i enkelte låter, er ikke dette noe stort problem. Ellers er både lyd og produksjon veldig bra, og passer låtmaterialet godt.

Pantheon I har med Atrocity Divine definitivt levert et debutalbum det står stor respekt av, og bandet får nok litt av en jobb når de skal overgå denne skiva. Dette er faktisk det beste albumet jeg har hørt hittil i år.