Denne kvelden bød dessverre på visse logistikmessige utfordringer, noe som førte at kveldens konserter ble utsatt en halv time. Dette førte igjen til ett litt mer hektisk og redusert setlist i forhold til resten av turneen for disse gruppene. Personlig kom jeg inn i lokalet i det som må ha vært THE ZOMBIES første eller andre sang for kvelden, nemlig " I love you". Denne engelske gruppa har holdt på siden 1961, og det er keyboardist Rod Argent (fra bandet Argent) og Colin Blunstone som er de gjenværende medlemmene fra 1960-tallet. Stilen er en blanding av mye rart, men de holder seg primært til en litt psykadelisk pop/rock, selv om jeg tidvis synes jeg kan høre både The Beatles og The beach boys i musikken deres. Å jeg synes bandet så absolutt leverer, den korte tiden de fikk holde på. Dette er godt voksne mann som har passert 70, men også vokalharmoniene satt bra. Det eneste jeg la merke til var at det var svært mye bass og nærmest ingen gitar å høre, samme hvor jeg plasserte meg i lokalet. Utover dette fikk også Rod Argent’s keyboard en ganske så sentral plass i lydbildet, ikke minst når de spilte Argent’s "Hold your head up". Andre sanger de spilte i kveld var bl.a "Care of cell 44", kjente "Time of the season" og "She’s not there". Dette er nok musikk som jeg ikke normalt setter på hjemme hos meg selv, men likevel: Godt levert!

 URIAH HEEP:

Også URIAH HEEP led dessverre under at kveldens konserter ble litt amputert. De er på en liten Norges turne for å promotere sin nye plate "Living the dream"(en plate som satt som ett skudd hos meg etter noen gjennomlyttinger), og årets plate skulle bli godt representert gjennom kveldens konsert også. Å de startet kvelden med flotte "Grazed by heaven" før de gikk rett over til "To scared to run" fra den mer obskure platen Abominog . Etter dette kommer"Living the dream" og "Take away my soul" også fra den siste utgivelsen.
 Det første virkelige høydepunktet for min del i kveld er fantastiske "Rainbow demon" fra Demons & Wizard plata. Før vi igjen får en av de nye låtene, "Rocks in the road". Ankerpunktet mot denne siste utgivelsen er at det også er noen låter som fremstår mer som platefyll enn som topplåter. Men nå skulle også kveldens hitparade begynne, for på rekke og rad fikk vi topplåtene "Gypsy", "Look at yourself", klassikeren "July morning", allsangvennlige "Lady in black", "Sunrise" og helt til slutt ikke helt ukjente "Easy livin’".

Jeg ga Uriah Heep en litt lunken anmeldelse etter deres konsert på årets Sweden rock festival, men det kunne ha vært den ekstreme varmen på festival som påvirket det den dagen, for det er ingenting å si på kveldens fremføring i hvert fall. Trommis Russel Gilbrook er kveldens gladeste og mest motiverte mann, og smiler stort sett hele tiden mens han hamrer løs på trommene, og gir bandet en "hardere" sound en gode, gamle Kerslake i sin tid gjorde. På vokal er det evigunge Bernie Shaw som regjerer. Shaw har alltid manglet den store x-faktoren og scenesjarm, men han synger fremdeles svært bra, ikke minst alderen tatt i betraktning. Bandets nyeste tilskudd Davey Rimmer er kveldens mest anonyme mann, men er stødig på bassen. Keyboardist Phil Lanzon kom inn i bandet samtidig med Shaw på vokal, og får som vanlig særlig lov til å skinne på låten July morning. På gitar er det selvsagt som alltid bandets eneste orginalmedlem Mick Box. Jeg synes han er litt anonym i kveld men også han gjør så absolutt jobben han også.

Det største problemet er det allerede nevnte tidsklemmen bandene i kveld kommer ut for, noe som fører til at Uriah Heep må droppe "Return to fantasy" (fra platen med samme navn), samt "Knocking at my door" og flotte "Waters flowin’", som er ei låt som høres virkelig Uriah Heep ut. Men sett bort fra dette ser det også ut som ett utsolgt Byscenen virkelig koser seg med kveldens konsert, og ett band som nær 50 år etter de startet opp fremdeles klarer å holde seg aktuelle.