MANILLA ROAD – Sandnes – Tribute

I heavy metal universet er det en del band som er anerkjent, men som ikke har nådd ut til det store publikum. Manilla Road er et godt eksempel på et slikt band.

Dannet i Wichita Kansas i 1977 feirer bandet sitt 40 års jubileum i år. En betydelig del av den feiringen består av en turne over USA og Europa med 2 konserter i Norge, Oslo og Sandnes.

Sandnes konserten var på Tribute, og ble arrangert av Sandnes Rockeklubb. Til tross for sin beskjedne størrelse, har Tribute klart å skaffe seg et godt rykte opp gjennom årene og har hatt konserter med bl.a. Orange Goblin, Anvil, Diamondhead, Kvelertak, Gehenna og Enslaved. I tillegg er klubben kjent for sin avslappede og vennlige stemning.

Bandet kom opp på scenen presis kl. 22:30.  Om man skal tro bandets biografi, oppstod bandets navn da Mark ‘’The Shark” Shelton og daværende trommis Ben Munkirs drakk sammen og så på Monthy Python’s Flying Circus på TV en natt. Denne kvelden fikk bandet seg et ufrivillig Monthy Python’s moment da Phil Ross, bandets bassist de siste ca. sju måneder, plutselig pilte av gårde mot bakstagen uten å gi ett ord til forklaring mot slutten av første låt. Det visste seg at en av strengene i bassen hadde røket, noe som ga Mark Shelton muligheten å presentere bandets medlemmer, bandets nylige historie og spille en gitarsolo, mens Ross kjempet mot bassgitaren. Heldigvis ble han klar etter en stund og konserten kunne fortsette som planlagt.  

Selv om 2017 også var 30 års jubileum til Mistification oppfattet jeg settet som nokså jevnt fordelt mellom bandets mest populære album gjennom tidene. Så i tillegg til episke Mistification kunne man også høre bl.a. Astronomica og Witches’ Brew fra Open the Gates, Divine Victim fra The Deluge, Queen Of The Black Coast fra Metal og The Ram fra Cristal Logic.

Bandet presenterte ikke minst låter fra deres siste plate fra 2015 The Blessed Curse et av de to album der Bryan Patrick er hovedvokalist. Låtene Truth In The Ash og Luxiferia’s Light virket litt tyngre og aggressive enn resten. Patrick ble stedfortreder for Shelton rundt 2011 da ‘’The Shark’s” stemme ble verre, noe som lederen i bandet nevnte i løpet av konserten. Patrick var for øvrig en verdig erstatter og klarte i stor grad å imitere Sheltons sære nasale, vibrerende synging. Dessverre var det noen korte øyeblikk der Patrick tilsynelatende ‘’datt ut av rollen”, noe som jeg vil tilskrive trøtthet, siden bandet er midt i en intens turne. Shelton hadde fortsatt ansvar for backing vocals, men man kunne skjønne, hvorfor han hadde trukket seg fra å være hovedvokalist.

Når det gjelder selve musikken leverte bandet tradisjonelt heavy metal av høy kvalitet med en herlig, småokkult syttitalls stemning og episke, mektige riff. Ingen overraskelser der.

Som ‘’kirsebær på toppen” fikk publikum velge en låt bandet skulle spille som ikke overraskende var Necropolis, en fengende låt med snev at tidlig thrash metal. Konserten ble avsluttet med Cristal Logic.

I løpet av konserten viste bandet seg som en gjeng sympatiske individer som gjerne tok kontakt med publikum og kosemobbet hverandre på scenen. Etter konserten tok bandet seg tid til å snakke med sine fans og alle hadde det tilsynelatende hyggelig.

For å oppsummere. Til tross for noen små tabber her og der klarte bandet å selge seg selv og ikke minst sin musikk godt.  Kan absolutt anbefales.