KISS – Oslo – Oslo Spektrum

I det kveldssola senket seg over Oslo ble sentrum fylt opp av Kiss fans med god bredde. Det var fedre som har tatt med yngstemann for å gjenoppleve fars tapte ungdomsår, blodfans i full sminke, nagler og det som hører til, og den typiske førti pluss ute med gutta i band t-skjorte, pryder gatene – felles er at de alle er klare for å oppleve Kiss!

Det åpnes med Led Zeppelin, Rock and roll – det er passende, i og med at det er det vi har kommet for å se, og ikke minst et show bare Kiss kan fremføre, og komme fra det uten om å bli satt i bås som en gjeng med tullinger.

I det teppet faller for et nesten fullsatt Oslo spektrum senkes Kiss ned til å sparke showet i gang med Deuce.

Det spares ikke på effektene fra første stund. Fyrverkeri, glitz, glam, kjetting, flaggermus vinger, platåsko som får en hver stripper til å se litt blass ut og selvfølgelig den ikoniske ansiktsmalingen. Det er langt utover alle grenser til hva definisjonen "harry" kan omfavne, eller Melodi Grand Prix for den saks skyld – men det er akkurat dette vi har kommet for å oppleve, og om du hadde forventet noe annet hadde du banket på feil dør i går kveld.

Det følges tett opp med Shout it out loud før det første publikumsfrieriet. Det ble ikke spart på "dirty talken" der Stanley til slutt konkluderer med at det norske publikummet er skittene og litt frekke i det Lick it up blir spilt, som også inkluderer soloshow der Stanley og Thayer heises opp på podiet. Det må også nevnes at Simmons får virkelig satt i gang den kvinnelige delen av publikum med sitt ikoniske "lick" under Lick it up.

Fra originalbesetningen anno 1973 er det bare den ytterst kontroversielle bassisten Gene Simmons – The Demond og Paul Stanley – The Star Child som er igjen. Disse to sto i stor grad som driver av showet. Stanley konverserer livlig og ydmykt til publikum, men med en dog merkelig britisk aksent – er de ikke fra New York da? Han har også prydet gitaren i det Norske flagg for anledningen. Simmons på sin side har nok med tungesprell og flørting med damene på første rad i mellom show opptredener der han er hoved innslag, som på blant annet Fire house– en gammel klassiker, der han gjorde sin legendariske akt med flammesluking- til rungende jubel. 

Tommy Thayer spiller solo under Schock me. Det er mye fjas med Kiss, men fint er det å se den klassiske glam rocken levere med mer enn bare show, de gamle gutta er med i gamet enda!  How many have not seen Kiss before? Nobody forgets their first Kiss! Forkynnes det før Flaming youth spilles, mens gamle klipp av fansen og bandet ruller i bakgrunnen – det er fint med litt nostalgi fra glansdagene.

Det vipper mot det bisarre og komiske under bass solo fra Simmons, i omgivelser som er tilnærmet en kirkegård fra en halloween b-klasse film. Scenen er røyklagt og opplyst i lilla, han spiller på bassen formet som en øks mens han spytter blod og fråder, før svever han opp til taket og spiller War machine – der han imponerer vokalmessig.

Det må nevnes at Crazy crazy nights bærer en litt rusten vokal og når ikke helt opp, men bandet tar det igjen da de spiller Cold gin – som kan trekkes som en av høydepunktene sammen med Black diamond som avsluttes med fyrverkeri og alle i bandet blir heiset opp på podiet. Deretter går vi over i konfetti regn til I wanna rock and roll all night. Dette er en publikumshitt – mens refrenget runger i spektrum. Det går mot slutten, og de største hittene spilles ut som perler på en snor i konfetti regnet, kruttrøyk, glitter og flammer, I was made for loving you og Detroit rock city. Alt i alt kan det sies at Kiss leverte det vi kom for å se, et svært forutsigbart show, med alle de gode gamle klassikerne og alle effektene som kun de kan slippe unna med – er det Kiss er det lov.