PRODIGY – Trondheim – Dødens Dal

Når jeg ankom Dødens Dal, også kjent som Death Valley, ble jeg litt paff. The Prodigy er et band som tydeligvis strekker ut til folk uansett deres bakgrunn og miljø. Med nordlyset som danser til musikken, er dette en kveld som kommer til å eksplodere.

Variasjonen av mennesker jeg aldri hadde trodd hørte på musikk i retningen electro dance var overraskende. Fra mannfolk i dress og frakk til damer som godt kunne vært min bestemor, og alt imellom.

Det florerer av fargesprakende individer rundt meg, både av nyere generasjon og av den eldre garden som har tatt frem den tradisjonelle "Rave" looken for kvelden. Med neonfarget hår og selvlysende accessories i alle farger og fasonger,  Fra armbånd til heldekkende drakter med blinkende lys som flyter innover i teltet idet konserten starter.

Folk er rett tilbake til tenårene, rundt meg hører jeg folk mimre over første gangen de hørte bandet, hvilke favoritt låter de håper på å få høre og alle de forskjellige aldrene som blir nevnt da dem var på konsert med dem sist.  Minner om første konserten som 13, 15 eller 18 åring kommer strømmende frem og denne kvelden er de alle sammen samlet og klare for og slippe seg løs

The Prodigy har en rekke sanger som de fleste med allmenn kjennskap til musikk ville kjent igjen som Omen, Invaders must die, Smack my bitch up, og Firestarter, blant annet. Bandet har nå drevet på i 25 år, og fortsatt kan det med å lage show og å ha tilstederværelse på scenen. Noe jeg forsåvidt mener er noe mange nyere artister mangler.

Det er ikke nok med bare musikken for å nå ut til fansen, men heller det og faktisk lage en minneverdig opplevelse som sitter igjen lenge. Der de kan sette på Firesarter og bli transportert rett tilbake til akkurat den konserten de hørte den og fortsatt kjenne på samme energien.
Dette er noe jeg mener gutta i Prodigy leverte plettfritt.

Til og være på sin alder er gutta omtrent like gira og spretne som de var på 90-tallet, og crowden tar helt av i det de går på scenen og fyrer på med Breathe som første låt. Humøret minker ikke utover kvelden, med en vibrerende stemning hopper folk rundt som om at de er i transe. Igjennom konserten fikk mange høre favorittene sine som Invaders must die, Voodoo People, Omen, og Smack my Bitch Up. Bandet har god kontroll på publikum med en rekke komandoer som alle lystrer for å lage liv.  Det var en fornøyelse å være på en konsert der alle, og da mener jeg bortimot alle er i bevegelse.

Personlig syns jeg det er bemerkelsesverdig at artistene klarer fokusere til tross for de enorme strobelysene som blender hvert og et av menneskene i salen. Flott scene show men litt slitsom for øynene i lengden.

UKA har nå drevet på siden 1917 med en ufattelig stor mengde arrangementer og konserter i Trondheim, men under denne konserten syns jeg de fortjener både ris og ros. De var alt for dårlig på å gi ut informasjon om når bandene gikk på scenen, til tross for at veldig mange hadde prøvd å kontakte dem via sosiale media på forhånd. På den lyse siden hadde de satt sammen et flott team på selve arenaen som tok godt vare på publikum fra bartendere til vakter og andre vandrende "frivillige" i grønne jakker man kunne spørre om hjelp om det skulle være noe.

The Prodigy er et band som samler, lever og ikke minst imponerer, og selv etter å mange år er det tilsynelatende lite som har forandret seg til det negative. Dette er absolutt en artist man burde få med seg på scenen før de får det for seg å legge av for godt.