MOILLROCK + TRENDSETTARKLUBBEN – Oslo – Oslo, Gamla

Gamla

Det var noe veldig merkelig som skjedde på Gamla på fredag, folkene som var der, så meg i øynene, og helt ut av det blå, kom de bort, hilste på meg, og slo av en prat. Som en aktiv konsertgjenger er dette mot normalt, og faktisk litt skremmende. Det typisk publikumet i Oslo er jo altfor kule til å finne på å gjøre dette, men, denne kvelden var ikke som alle andre kvelder, nå var det nordlendingfest på Gamla, og alle oss søringer ble tatt inn i varmen.

Trendsettarklubben

Hva skjer om du tar stemmen til Prepple, tekstene til Jokke, stemningen til DeLillos, og ironien til ragarockers? Da får du Trendsettarklubben, ihvertfall om de får fortsette å utvikle seg, de har allerede markert seg som ett band å følge med på i nord, og nå prøver de å bli lagt merke til lenger sør. Dette er et band jeg har hatt gleden av å se et par ganger nå, og de levere alltid show, allsang, og svette, strødd med humor og til tider alvor.

Etter en litt treg start, hvor publikum er litt forvirret over hva som skjer, og hvordan de skal oppføre seg, så smeller det på tredje låt, allsangen starter, og publikum kaster av seg hverdagens tyngde, vi slenger oss med på oppturene, og nedturene Halvard forteller oss om, det er godt å høre, at det finnes noen som har en hverdag hardere enn oss.

I stil med typisk norsk rock, går tekstene ofte i livets skyggeside, både de som har det virkelig tungt, og oss som bare har litt uflaks til tider. Kast inn litt noen håpløse kjærlighetsforhold, så er det noe for alle. Dette oppsummerer Trendsettar godt, etter konserten har du lagt igjen ett par kjipe ting i livet ditt, de betyr ikke så mye, alltid noen som har det være, og du har alltid muligheten til å gjøre livet ditt bedre, det er trenden de vil sette igang, og det er trenden de lykkes med å starte.

Moillrock

Dette var hard kost for en Kaffelattedrikkende, grunerløkkahipster, Schlagere tatt rett fra MGP sin storhetstid på 80’tallet, blandet med alle rock, og metall klisjeer fra samme tidsperiode. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å se ned på musikken de spilte, for så å dømme alt folket fra langt i nord. Har de ikke hørt annen musikk enn soundtracket til gullrekka på Nrk? Var dette virkelig musikk bare for folket fra langt i nord, hvor det fortsatt er greit å danse swing mellom slåsskamper i moshpit, til 80’talls sclagere, og spy i pissoaret.

Som den beleste østlendingen jeg liker å tro jeg er, så kunne jeg ikke bare anta at dette var rett, jeg måtte teste det ut. Gamla kunne ikke stille med hjembrent, så jeg nøyde meg med ett par jägershots som en nødløsning. En av de hyggelige pikene jeg snakket med tidligere så jeg nå i moshpiten, og ble invitert inn, og det tok ikke lang tid før smilet hennes smittet over til meg.

Moillrock kjenner sitt publikum, de treffer midt i blinken, dette er en vennefest, en pause fra maset i byen, dette er hjemme i nord, det er fengende musikk, allsang og dans. Musikken er ikke for å få deg til å tenke på livets mysterier, men å gi deg en pause fra en stressende hverdag, som fremmed i storbyen, de trekker deg ut, og inviterer deg hjem med åpne armer, alt du trenger er å stige inn i varmen