TRONDHEIM METALFEST 2014 – Torsdag – Blæst

Så var man klar for Metalfest i Trondheim igjen. Nok en gang større enn tidligere og som vanlig var torsdagen klubbfestival. Man kunne velge blant fem klubber: Blæst som serverte death metal, Rock Heaven som serverte power og prog, Fru Lundgreen huset de mørkeste, Verkstedhallen det tyngste og seigeste mens Kultursenteret Isak holdt seg til mer moderne greier og i tillegg var for de yngste. I utgangspunktet skulle det være to scener der med fem band hver, men dette var redusert til seks band på en scene egentlig sånn helt ut av det blå. De hadde nok sine grunner, men jeg ville følt meg litt snurt, om jeg hadde vært i den aldersgruppen.

Nå er ikke jeg det, så det er ikke noe problem. Jeg hadde heller valgt meg ut Blæst som kveldens arena og en dose med dømetal fra to ganger søta bror og et Osloband som har høstet mange godord. Jeg var spent.

Unspoken fra Oslo åpnet kvelden foran et meget sparsommelig publikum og det gjorde de meget overbevisende. Knall god åpningslåt med mye brutalitet og intensitet som ga oss håp om en nydelig aften. Nå vet jeg ikke helt hva som skjedde, men bandets motor, trommisen, han fungerte så absolutt ikke som en death metal trommis skal. Noe så slapt og lite givende er det lenge siden jeg har sett. Jeg mener ikke og være slem på noen som helst måte, men dette holdt bare ikke mål. Det var slemt mot publikum og det var slemt mot resten av medlemmene i bandet. Og dermed ble dette en temmelig slapp konsert. Dumt, for dette kunne ha vært så mye mye bedre.

 

Etter en kjapp pause og litt stemming, begynte kveldens første svenske band å spille. De kalte seg Grandexit og med ei knall åpningslåt ga også dette forhåpninger om en god konsert. Massiv god death metal med knallgod vokal og gode riff. Men, også her skjedde det noe som vi ikke helt skjønte hvorfor skjedde. Bandet skiftet plutselig stil og beveget seg fra brutal fin death metal via melodiøs deathcore/thrashcore og over til den uidentifiserbare svenske ikke-eksisterende sjangeren melodiøs death metal. De gjorde sine saker bra, men jeg kjente jeg ikke helt var fornøyd med kveldens valg av arena der og da.

 

Aeon derimot skuffet ingen med sin brutale knallharde death metal. På en forventet ren dødmetallkveld var Aeon alt hva de andre to bandene ikke var. De fremstod som et tøft, erfarent og lekent band med en av bransjens største vidunderbarn innenfor sjangeren på trommer. «Trøkk-i-trynet» faktoren var der hele tiden. Lyden var god, høy og rå gjennom hele konserten og vokalist Tommy Dahlström lekte med publikum der han lot de brøle litt i mikrofonen innimellom. Noe som resulterte i mye moro og en del rare lyder. Låtmaterialet var godt, stemningen i lokalet var høy og nå var alt som hadde skjedd tidligere glemt.

Det er sjelden omtrent alt av musikere og journalister har vært så fokusert på en musiker under en konsert som det vi var på trommis Emil Wiksten her. Han var helt sykt god og han fisket fram hakesleppøyeblikk etter hakesleppøyeblikk til de mest interesserte. En tvers igjennom imponerende oppvisning av en veldig dyktig og rask trommeslager. Der har bandet fått tak i en virkelig katalysator.