DILLINGER ESCAPE PLAN – Oslo – Parkteateret

Deathcrush er et band bestående av tre personer. En kvinnelig vokalist og gitarist, en kvinne på bass og en mann på trommer. Jeg kom litt sent inn og gikk glipp av de to første låtene. Det som møtte meg var en intens kvinnevokal med en brutal trommis. Det hele virket veldig rotete til tider og jeg følte at vokalen ikke passet inn. De skal ha poeng for at de var veldig energiske på scenen og ga alt. Publikum var veldig uenige, noen likte det kjempegodt mens andre var veldig misfornøyd. Min personlige mening er at det var veldig fengende til tider, men sangene gikk fort over til å bli uryddig og rotete.
Det som var et stort pluss var at lyden var utrolig bra.

4/10

 

Maybeshewill er et instrumentalt post hardcore band fra england. To på gitar, en på keys, en på bass og en på trommer. Det hele var utrolig velspilt, stemningsfylt og spennende. Jeg og resten av publikum var fanget i denne vakre og brutale musikken. Med veldg rolige partier ledet  av atmosfæriske lyder fra keyboardet fikk maybeshewill publikum til å bli våte i øynene før hodene til samtlige i salen begynte å bevege seg fortere og fortere i det musikken viste sin mer aggresive side.
Alt i alt så var det en herlig konsertopplevelse med perfekt lys og lyd. Dette er soleklart en av mine fineste og beste konsertopplevelser i 2013.

9/10

 

Salen var i ekstase allerede en halvtime før The Dillinger Escape Plan gikk ut på scenen. Det var da ingen overraskelse at publikum kokte over i det bandet løp ut på scenen og sparket i gang med Prancer fra deres nyeste skive One of Us is the Killer. Denne gjengen beviste fra første sekund at de er et av verdens beste live band. Før konserten var jeg klar for hard musikk, vilt sceneshow og mye blod. Jeg fikk alt jeg var ønsket – og mer.

Neste låt ut var «klassikeren» Farewell, Mona Lisa som er en publikumsfavoritt og det er det ikke vanskelig å forstå der jeg står rett ved piten som sakte, men sikkert begynner å ta formen til en tornado som drar med seg samtlige inn i sin katastrofale ødeleggelse – men publikum storkoser seg!

Gitarist Ben Weinmann leker seg på scenen og klatrer høyrere og høyrere. Det er ikke ofte denne mannen ikke er oppe og trikser med gitaren og når han først er nede på scenen bruker han denne tiden til å blant annet gå rundt på hendene til publikum.

Det blir spilt et veldig variert set, med sanger fra tidliger album til deres nyeste. Alle i lokale smiler av denne fantastiske begivenheten. Jeg ble ofte satt ut av deres utrolig mengder med energi og ferdigheter. Det er ikke alle som greier å gjøre en «360-hammer-on» fra to meters høyde.

Da jeg først entret lokalene til Parkteateret tidligere denne kvelden, så jeg meg rundt etter potensielle steder Weinmann kom til å klatre på. Til høyre fra scenen over baren er det gode muligheter til å leke seg på og det var ikke overasskende at Weinmann tok turen opp hit mens han headbanget og danset rundt.

Etter de spilte godlåta When I Lost My Bet forlot de scenen (krigssonen) og tok turen backstage for å gjøre seg klare til det siste slagsmålet. Lyset slukkes og publikum skriker i det coverlåten Come To Daddy, orginalt laget av Aphex Twin, høres ut fra høytalerene. TDEP tuller ikke med coverlåter, de gjør det skikkelig. Selv om Aphex Twin er en helt annen sjanger innen musikk, greier de å gjøre om låta til en fantasisk brutal sang som får folk til å miste hodet.

Sunshine the Werewolf var neste låt ut som også får folk til å skrike, sloss og hoppe. Høydepunktet denne kvelden, som forresten er den musikalse versjonen av en atombombe, 43% Burnt er bandets aller siste sang denne kalde søndagskvelden. Det er ikke ofte man hører eller ser noe så brutalt og fett, men det var rett og slett kanonbra og fikk publikum til å brekke nakken og gå halvdøde ut av lokalet.

10/10