HOVE 2013 – Dag 3 – Tromøya

Trash Talk
(16.00 Teltet)

Det er en kjølig, men sommerlig dag, og nede ved teltet har folk begynt å samle seg. Noen for å sikre seg gode plasser til OFWGKTA som spiller en time senere, noen for å se California-bandet Trash Talk. Som Hove beskriver dem, «hyper, hyper, hyper.» Musikken spilles i et vilt kjapt tempo, og få sanger er mer enn tre minutter. På en måte er jo dette bra, da rekker man jo ikke å bli lei om man ikke liker det, men man liker jo dette. Den spesielle formen for hardcore engasjerer og får deg til å røre på deg, og moshpits er det nesten konstant gjennom hele konserten.

Vokalist Lee Spielman er fargerik og energisk, og stagediver x antall ganger. Bassist Spencer Pollard har et brutalt skjegg som står til stemmen, han er med og brøler sammen med Spielman.  Det er relativt vanskelig å få med seg noe av sangtekstene, men vi hører hvertfall Dig fra plata Shame. Midt ute i konserten bryter Spielman ut «Anybody here smoke weed? Yeah? Well, then we have a lot in common» og fortsetter den energiske screamingen. Det kunne egentlig vært forventet at Odd Future gjorde en opptreden med bandet, siden blant annet Tyler, The Creator er med på låta Blossom & Burn. Senere får vi vite at de var forsinket på grunn av dårlige sjåfører. «We are Trash Talk from California» høres det før energibomben roer seg.

 

Man the Machetes
(18.00 Plenen)

Det er i underkant av 40 mennesker oppe ved plenen, men Man the Machetes er en type band som gir alt uansett, samme om det er 20 eller 20 000 i publikum. Musikken preges av kjappe trommer, fyldig gitar og en vokalist som er overalt, hele tiden. Det er tydelig her at de lider av et typisk dilemma, det er et større band/en større artist som spiller på samme tid, og de fleste er der. Men som sagt stopper ikke disse, og de spiller som om dette var deres siste gig. Vi hører klart inspirasjon fra Kvelertak, men likevel klarer gutta i Man The Machetes å gjøre det til sitt eget.

Mot slutten av konserten begynner også vokalist Christopher Iversen å klatre oppover scenen, og blir hengende noen meter over alle de andre og fortsette på den ville vokalprestasjonen. Vi hører låter fra debutalbumet deres, blant annet singelen Mageplask. De engasjerer de som har møtt opp, og de hadde absolutt fortjent mer publikum.

 

Between The Buried And Me
(18.30 Teltet)

Det begynner så vidt å kjøle seg ned etter Odd Futures besøk i Teltet, og nå står Between The Buried And Me for tur. Her er det bare å ta et kjapt overblikk på instrumentene på scenen for å skjønne at det dreier seg om prog-metalsjangeren. Bassen med et par strenger mer enn normalt, det ville trommesettet og tåkebadet på scenen sier alt.

Det åpnes med en kjapp og melodiøs gitar, og låten Astral Body.  Vokalist og keyboard Tommy Giles Rogers gjør en bra jobb når det gjelder multitasking, alt fra vakre pianostykker til brutale growls er godt innøvd. Det er ikke så mange her som på Odd Future, men de som er her ser ut til å like hva de erfarne musikerne har å by på. Andre låter som blir spilt er blant annet Prequel To The Sequel og Lay Your Ghost To Rest. Trommene er kjappe og tekniske, og det er en veldig fin balanse mellom melodi og rytme. Det er synd at band som spiller mer alternative sjangre som dette ikke får mer publikum, men man kan vel ikke forvente noe annet når man ser på noen av headlinerne i år.

 

Peace
(18.45 Amfi)

Etter å ha gått fra Between The Buried And Me går jeg over mot Amfi for å komme meg til campen, og blir møtt av varme melodier og sår, ungdommelig stemme. Jeg må nesten sjekke ut hva dette er, og det viser seg at det er bandet Peace som spiller. Jeg blir sittende å høre, og det er en herlig oppdagelse jeg har gjort, dette er nok der nærmeste man kommer Woodstock nå om dagen. Lyden av sommer bare velter ut av høyttalerne, og man kan ikke gjøre annet enn å elske atmosfæren som brått oppstår i Amfi.

Vi får med oss et par-tre later, Lovesick, Higher Than The Sun og herlige California Daze er sanger man kan høre om og om igjen. Bandmedlemmene ser ut som de koser seg på scenen, og de viser ingen tegn til særlig stress. Kanskje det er noe «California Daze» inne i bildet?

 

Enter Shikari
(00.45 Amfi)

Det er kullsvart og kaldt ute, men på Amfiscenen er det noen engelskmenn som har planlagt å få varmen tilbake i kroppene til Hovefolket. Det er nok møtt opp litt flere enn forrige gang Enter Shikari var i Norge, hvor det visstnok var møtt opp kun et titalls mennesker. «Aight. Who here is up past their bedtime?» høres det, og vi sendes hodestups ut i det. Enter Shikari er en spesiell konsertopplevelse, en blanding av humor, dansing, denging på søppelkasser og vill bass. Som vokalist Roughton "Rou" Reynolds sier, «Music should not be comfortable. When you get comfortable, you stop thinking, and if you stop thinking, someone else will."

De spiller velkjente låter som Sssnakepit, Sorry You’re Not A Winner og den nyeste singelen deres, Radiate.  Det er som om stemningen bare bygger og bygger seg opp, til det nærmer seg slutten av konserten, og klimakset kommer. Alle på scenen løper rundt og flytter/kaster ting, vokalist Reynolds begynner å stable høyttalere opp på hverandre, for så å holde en slags interessant og inspirerende tale om hans syn på musikk, og avslutter med å takke for seg og for en bra kveld.