U.D.O. – Trondheim – Blæst

Den gamle Accept vokalisten Udo Dirkschneider og hans U.D.O. er for tiden på turne og gjør 3 konserter i Norge. Alle var utsolgt, noe som ikke er dagligdags kost for metalkonserter her til lands. Fredrikstad fikk storfint besøk av den lille mannen og hans følge onsdag denne uka, mens på torsdag inntok følget Trondheim. Det var her jeg tok turen sammen med et godt voksent og feststemt publikum.

Stedet var Blæst og i og med at det var helt fullt, ble det godt og varmt der inne foran scenen. Svetten rant og klærne satte seg godt til kroppen og det luktet……ja….etter hvert både mann og det som verre er. Men det gjorde liksom ingenting. Lyden var så ren og klar at det var en fryd. Stemningen foran scenen var kjempegod og når også de tre bandene leverte sine saker på beste måte, ble liksom kroppslukt og fuktighet en bagatell.

Det var annonsert tidlig konsertstart, så tidlig som det aldri før har vært på en metalkonsert i Trondheim. Klokka 19:30 er liksom et tidspunkt man ikke starter konsert i Trondheim og man fryktet at i alle fall det første bandet fikk lite oppmøte. Men, da jeg ankom Blæst litt før annonsert konsertstart, var det med glede man kunne konstatere at min frykt var ubegrunnet. Det var langt fra fullt, men det var ok med folk da Oslobandet Sevenfold spilte sin første konsert utenfor Oslo noensinne.

Dødt var et beskrivende ord på det publikum som var der, men noe annet var heller ikke å vente. Men, det var ikke bandet sin skyld. Det publikum som var på Blæst denne kvelden, var der ene og alene for å få oppleve sin gamle helt Udo Dirkschneider og kanskje få høre en del gamle Accept slagere. Sevenfold opererer i en helt annen gate musikalsk enn hva U.D.O. og også det andre supportbandet Sister Sin gjør, men gutta imponerte med en velspilt konsert. De var energiske og låtene deres var som veldig mange andre låter i den sjangeren; de inneholdt en del tøffe riff, mye screamo vokal og melodiøse refreng. Noen partier av låtene var kanskje bedre likt av enkelte og selv bet jeg meg mest merke i den Gojira-liknende avslutningen på konserten deres og på konsert er sisteinntrykket veldig viktig. I alle fall for en som skal skrive om konserten og som hadde glemt penn og papir. Men det så ut til at bandet hadde en fin opplevelse, selv om det må være kjedelig når du ser at mye av folket går ut før de er ferdig å spille.

Svenske Sister Sin hadde nok en bedre opplevelse enn Sevenfold. Det var mer folk og det var enkelte synlige bevis på at bandets musikk ble satt pris på. Noen topp opplevelse var det nok ikke, til det var svenskene for opptatt av å få norrbaggarna til å rope, hoie og klappe. Vi nordmenn liker ikke å få beskjed om hva vi skal gjøre; vi gjør det når og hvis vi har lyst…og hvis det er fortjent.
Bandets vokalist Liv har en veldig kraftfull og god stemme som minner en del om en purung Doro, men dessverre hadde hun null kontakt med publikum. Det var nok det som ødela litt under denne konserten, for både spillemessig, innsatsmessig og låtmatriellmessig duger bandet veldig bra. Jobbe litt med kontakten med publikum, så kan dette bli riktig så bra.

Men så var det klart for gamlefar sjøl og nå hadde alle som hadde billett, funnet seg vel til rette foran scenen. Og da blir det fullt inne på Blæst. Bandet var i kjempeform. Spesielt Francesco Jovino (trommer) og Igor Gianola (gitar) strålte om kapp med belysningen, men også Udo himself så ut til å storkose seg. Dvs, det var etter at han hadde våknet, for han så direkte trøtt ut i begynnelsen av konserten.

Vi fikk en lang og god konsert inkludert både gitar- og trommesolo. Gitarsoloen (eller egentlig var det 2 gitarsoloer) ble ikke helt det store, selv om sikkert de som fikk besøk av Mr Gianola syntes det var noe mer kult enn de som ikke skjønte hva som foregikk. Trommesoloen derimot, slo bedre an, og selv om det ble jukset litt, var det en feiende flott solo italieneren ga oss.

Etter konserten var over, følte jeg meg litt snytt ettersom «Fast as a Shark» ble utelatt. «Princess of the Dawn», «Balls to the Wall», «Metal Heart» og 3 til var litt i minste laget med gamle Accept slagere. Både undertegnede og stort sett alle andre inne på Blæst hadde nok ønsket seg noen flere. Men i stedet fikk vi mange låter fra den nye skiva til U.D.O. og det var for så vidt greit nok, for det er ei god skive med mange låter som så absolutt fungerer glimrende live. Og alt i alt var dette en konsert som var vel verdt å få med seg.