NILE – Oslo – Betong

Det står å lese på billetten, sier de som kjøpte nettopp en slik en, at dørene åpner 2100. Jeg vet ikke om dette er riktig, men jeg hadde fått med meg at det skulle spille fem band denne aftenen, og da måtte de vel starte tidligere. Og nettopp det gjorde at Goat The Head spilte sine ca. 20 minutter før det hadde kommet rundt 50 publikummere. Jeg var vel nummer 51 og kom derfor når Pressure Points var et par låter ut i settet sitt. Bandet hadde en helt ok lyd, og musikken var helt ok også. At det luktet Opeth i fra scenen og helt bak i lokalet der vi ca. 75 personer befant oss, er helt ok også. Pressure Points gjorde sine saker helt greit, med grei renvokal og ikke fullt så grei growling.

Da ble det hele mye mer enn greit med BibleBlack fra landet nordmenn elsker å hate. Det var veldig bra lyd, det var variasjon og det var attityd (for å bruke ordet til Rosenborgs forrige trener). Det er ikke alt som er like interessant når det kommer til thrash partier av den enkle sorten, men i BibleBlacks tilfelle var de nødvendige sekvenser slik at resten av materialet kom mer til sin rett. Bruken av samplet keyboards kunne sikkert fått mang en metaller til å rynke på sin rynkete nese, men jeg synes de gjorde sin saker glitrende. Jeg kjenner ikke til materialet deres, men det de viste denne kvelden gjorde at jeg fikk lyst til å sjekke ut det de har gitt ut. Med en karismatisk frontfigur ble kveldens konsert en overraskelse. Med Mike Wead (Mercyful Fate m.m.) på gitar ble det selvsagt gitarsoloer i hver enkelt låt. Helt greit, når gitaristen er såpass bra, ja. Det at BibleBlack avsluttet med to låter fra nettopp Mercyful Fate løftet dette fra veldig bra til glimrende. "Black Funeral" er en låt som alltid står til høy karakter, uansett versjon. Growleversjonen til BibleBlack inkludert!

Jeg synes Melechesh har mange tøffe låter og deres melodivalg er ofte iørefallende. Sisteskiva føltes nok litt vel lang til tider, men like fullt en del kvlt der. Derfor var forventningene mine til bandets konsert høyere enn antall ganger jeg lytter til bandet på skive i løpet av et år, regnet i prosent. Og mine 75 % positiv forventning ble innfridd på alle områder bortsett fra lyden. Musikkens intensitet, melodiøsitet, og fengende rytmer var på plass gjennom hele konserten. Det var intet som utmerket seg i negativ retning, og Melechesh viser at de har låter nok til å tåle en hel konsert. Men lyden var dessverre for lav, noe som tok vekk litt av trykket. Joda, det er bare å gå nærmere men når basstrommene ikke røsker i taska, da er det ikke høyt nok. Og det bekymret meg når Nile skulle avslutte konserten.

En vokalist uten hår, to med og en trommis som dundrer i hundre, det er Nile i et nøtteskall. Mye går raskt, noe går saktere – hele tiden er det brutalt. Det at trøkket manglet grunnet en for lav lyd her, gikk greit. Selvsagt skulle jeg ønsket der røsket mer i taska, men musikken i seg selv er like fullt death metal av den sorten det ikke går dusinet på. Nile har jo gitt ut noen skiver, og de har mange gromlåter å velge mellom, noe de da også gjør. Og når de spiller materiale helt fra bandets debut, da er livet verdt å leve. Meget meget bra… Fra sikre kilder fikk jeg også vite at halve bandet hadde feber og andre halvdelen var sliten, siden dette var nærmere slutten av turneen, gjør meg ikke mindre imponert. The show must go on, noe det gjør. Og Nile skuffer som vanlig ikke. Det at lyden var lav er eneste ankepunktet. Utover dette så var lyden jevn og dermed ble ikke de raskeste partiene så rotete som det kan bli med en grøtete lyd. Mao;  heller lav lyd enn grøtete.

http://nile-catacombs.net/
www.melechesh.com
www.bibleblack.se
www.pressure-points.net
www.goat.as