STORÅS 2010 – Storås

Storåsfestivalen gjorde et forsøk på gjenoppstandelse i 2010. Etter et år med totalt bomskudd hva gjaldt program og profil skulle Sveinung Sundli med støtte fra en hel armada forsøke å gjenreise kjærringa i 2010. Om han greide det, ja det har vel alle hørt nå, men hvordan var Storåsfestivalen 2010 sett fra litt andre øyne enn den vanlige festivalgjenger?

Onkel reisende Stjernestøv tok turen til Norges hyggeligste festival sammen med, hør på dette; sønnen på 11, kjæresten sin, mor og gubben til mora, kompisen til sønnen, mora til kompisen og typen hennes. Så som det framgår, var 2010 året da Storfamilien inntok Storås.

VI dro opp til familiecampen og satte opp camp rett ved det som skulle vise seg å bli en av festivalens beste musikalske opplevelse: The Daily Hum, men det kommer vi tilbake til.

Etter noen års erfaring dro vi hjem etter å ha satt opp teltet og campen for så å komme tilbake til dag 1 av festivalen.

Vi måtte jo få med oss Jaa9 og OnklP, og det var jo ikke en ekkel opplevelse det. Flott for de voksne og barna like det…  For den yngste på 10 år og den eldste på 60 var hele opplevelsen nå i gang, og det var utvilsomt kjekt for alle å få sparket i gang festivalfølelsen. Storåsfestivalen er utvilsomt en av de hyggeligste festivalene jeg har besøkt, og det er med stor overbevisning jeg kan anbefale en familietur til Storås med barn i alle aldre.  Vi sto og digget musikken uten at vi hadde den store følelsen av at dette var vår musikk, men følelsen var der!

Jon Olav Nilsen & Gjengen har aldri vært favoritter hos noen av oss, verken ung eller gammel, så da stakk vi i matteltet og spiste litt fra forskjellige serveringssteder. Det må vel sies… maten på Storås er god, men dyr…

Jack Dalton burde vi ha ofret litt tid, ettersom to av gutta fra bandet kom og lånte et telt fra oss i familiecampen. De skal ha all ros for å forsøke å sette opp et telt med kvist i stede for teltstenger, men måtte av naturlige årsaker gi opp forsøket. Til stor latter for oss som så på, og enda større glede for de to teltløse campere, fikk de altså losji i et telt som sto tomt i vår camp. MEN; de spilte på samme tid som NO DAWN, og på grunn av min hang til litt tyngre musikk måtte jeg ta turen til loqualscenen for å bivåne Steinkjers metalstolthet. Vel… det kunne jeg dessverre ha spart meg, for gutter, dette var ikke bra! Jeg har både sett og hørt NO DAWN bedre enn dette, og når både sønnen, mora mi, dama og gubben til mor mente at dette ikke låt bra så kuttet vi konserten på halvveien og tråkket tilbake til hovedscenen for å se LILLASYSTER.

LILLASYSTER leverte en veldig god konsert, med tanke på at vokalist og frontfigur Martin måtte sitte store deler av konserten. Dette la en demper på hans vokale prestasjoner, men uansett leverte LILLASYSTER varene og det på en fremragende måte. LILLASYSTER trykker skikkelig til når de leverer sin hardrock. De kunne godt ha ligget og ruget opp mot sitt aller tyngste hele tiden, da ville jeg ha blitt om mulig enda mer glad i bandet. Uansett, LILLASYSTER sparket balle på Storåsfestivalen, nok en gang.

Kvelden ble avsluttet for storfamilien med gjenforeningen av ett av Midt-Norges beste band, GÅTE. Et band som kan flyte på tidligere storhetstid, spellemannspris samt en lang merittliste av overbegeistrede fans og konserter, men allikevel leverer varene mer enn hva man kunne forvente fortjener all mulig respekt, heder og ære. Når GÅTE er på sitt beste er det få band i Norge som kan måle seg med dem. Dette var en slik kveld. Når det hele ble nydelig akkompagnert av flammeshow var det vel klart for alle at GÅTE hadde vunnet kvelden og at Storåsfestivalen 2010 var en suksess.

 

Dag 2

MGPjr skulle IKKE guttene i campen vår se, det var for barnslig sa de, men jeg skulle se THE BLACKSHEEPS. Ungdommene leverer god tradisjonell punk når de holder seg til det de kan best. Det at de har en karismatisk frontdame hjelper jo godt det også. Det er ikke fritt for at jeg tror at dersom de hadde fått frie tøyler til å lage den musikken de har lyst til å lage selv, så ville resultatet ha blitt enda mer punk og således enda bedre.

Etter The Blacksheeps tok vi oss en pause fra det musikalske for å framelske festivalopplevelsen fra campen. God mat, godt selskap og gode campingnaboer sørget for at vi koste oss godt fram til hele gjengen skulle danse til Trønderrockens store sønner D.D.E…. Hva kan man si om D.D.E. som ikke allerede er sagt? Alt det som er sagt er for så vidt også rett. Det er bra, det er rølpete, det er på kanten til vulgært, det er fengende, det er humoristisk, det er selvironisk, det er rett og slett alt hva man kan forvente fra et band som har underholdning i blodet. Ja, jeg danset, ja, jeg sang med og ja, jeg koste meg!

Så var det våre gode naboer i THE DAILY HUM. De leverer et sammensurium av lyder, tidvis ukontrollert, tidvis strukturert, men hele tiden vakkert. Det å sette Svartlamons omreisende spontanband på en scene og få organisert alle lydene er rett og slett en genistrek. Her måtte jeg sørge for å skyte inn at mor likte det hun hørte.

Etter The Daily Hum sluttet kvelden for undertegnede mens Bjørn Hellfuck underholdt massene. Sivert Høyem ble bakgrunnsmusikken til starten på nattens soving og fra en sikker kilde i form av min mor har jeg at konserten var flott, musikken bra og Sivert Høyem flink. Så det tror vi påJ

Søndagen ble benyttet til nedpakking av camp, og en flott spasertur i trollskogen mens man ventet på at tiden skulle nærme seg for at alle i forsamlingen var kjørbar. Det vi merket oss da, og som vi stilte litt spørsmål ved var følgende; hvem rydder i trollskogen? Bare et spørsmål. Men uansett, vi kommer tilbake neste år, det er helt sikkert. Både store og små trivdes godt på Storåsfestivalen, og sønnen på 11 har allerede begynt å tenke på neste års festival.

http://www.storaasfestivalen.no/