THE QUIREBOYS – Sandnes – Tribute

Da det ryktes at The Quireboys skulle komme til nabolaget en kveld i mars, ble jeg mild sagt overrasket. Greit nok at bandet kun fikk gitt ut to album før storhetstiden var over, men tidlig på nittitallet var de tross alt ganske så store. Da det ble bekreftet at de skulle komme til lille Tribute bestemte jeg meg kjapt for å ta turen selv om det eneste forholdet jeg har til bandet er låten «There she goes again» og en evig takknemlighet for at de sparket ut Ginger hvilket ledet til at han startet opp The Wildhearts. (Bless you)

Oppvarmingsbandet denne kvelden var lokale Duckwalk Chuck. Smak litt på navnet så resonerer du deg vel raskt frem til at vi fikk høre en god porsjon boogierock før The Quireboys gikk på scenen. Å ha Duckwalk Chuck som oppvarming mener jeg å huske skjer relativt jevnt på Tribute. Det er ikke akkurat første gangen jeg har opplevd de live, men jeg mener å huske at de var litt mer Backstreet Girls og litt mindre, ehmm, boogie ved tidligere opptredener. Selv om det var torsdag var det meget godt oppmøte på Tribute og et publikum som gjorde at jeg for en gangs skyld trakk snittalderen blant de fremmøtte ned. Stemningen ble satt med litt smårøff boogierock som funker godt for å drøye tiden til The Quireboys inntar scenen. Publikum lånte villig sine ører til lokalbandet og jevnt over låt det røft og godt selv om de kunne spart seg introen til Pink Panter før Private Eye siden dette dro tempoet betraktelig ned og skapte forventninger låten ikke klarte å innfri. Duckwalk Chuck er klart best når de klarer å dra tempoet opp og vrenge skikkelig riff a la AC/DC i stedet for bare å kjøre på en forlengelse av Chuck Berrys boogierock, men alt i alt var vel dette grei live-trening for gutta og et trygt valg av oppvarming fra arrangørens side. Vi som ikke kjenner bandet så godt la ikke merke til at det satt en ny mann bak stikkene grunnet sykdom i laget, dette ble opplyst før Duckwalk Boogie, som da selvfølgelig ikke satt som den skulle og måtte startes om to ganger. Grei musikk- grei nok oppvarming, men langt fra verdt billetten alene.

Duckwalk Chuck spilte:

Nasty women
Get down
Double dealing man
Private eye
Dirty love
Dance, baby, dance
Duckwalk boogie

 

Så var tiden inne for The Quireboys. På Tribute prøver de så godt som mulig å holde spilletidene som opplyses på forhånd og siden Duckwalk Chuck tok seg god tid rakk vi bare så vidt en røyk og en tur innom baren før Holy Diver fadet ut over anlegget og lyden av Dont Bite The Hand startet opp i det fjerne mens bandet entret scenen spillende på introen. Gøy, relativt originalt og stemningssettende. Det var som sagt meget godt med folk under Duckwalk Chuck og enda flere hadde tatt turen for å få med seg hovedbandet. Med et slikt oppmøte kan man lett dra konklusjoner om hvilken stilart og hvilket tiår man bør booke inn band fra for å få Sandnesfolket opp av sofaen på en torsdag. Det som skulle ødelegge denne kvelden litt var denne forp**te miniscenen de har på Tribute. Denne forhøyningen i hjørnet som de kaller en scene duger i massevis for mindre og mindre kjente band, men når det er relativt fullt i salen og seks middelaldrende menn fra England med i snitt 20 års sceneerfaring hver entrer og prøver å lage litt liv blir det knapt om plassen. Spike prøvde å bevege seg på scenen og få lage liv men på et så lite areal, og med en trommis, en tangenttraktør, en bassist og to gitarister sammen med seg var det eneste han klarte «to steg tilbake og to frem». Den stakkars bassisten ble klemt inn i en forsterker mellom trommene og Paul Guerin så godt som hele konserten. Et band med en så utagerende sceneopptreden (se liveopptak som referanse) og så stor rutine gjør seg utvilsomt mye bedre på f.eks Rockefeller og konserten blir derfor litt amputert når bandet tvinges til å være så stillestående. De respektive medlemmene gir tydelig uttrykk for ubehag over dette seg i mellom og du kan ta deg f**n på at de tok seg en prat med bookingmanageren sin etter denne kvelden. Når dette er sagt så er det utrolig godt jobba av folka på Tribute å klare å få dette bandet på plass i dette lokalet og selv om bandet ble stillestående holdt de musikalske høy kvalitet. Når Tramps & Thieves tok av gjorde publikum foran scenen det samme og for gamle fans må denne kvelden ha fortonet seg som en regelrett hitparade. Lyden var knall, stemningen meget god og bandet ga uttrykk for at de koste seg med publikumet denne kvelden. Spike har god kommunikasjon med publikum mellom låtene og når disse i all hovedsak hentes fra de to første albumene blir allsangfaktoren til tider høy. Den røffe Zeplinish avslutningen på This is rock 'n' roll viser at bandet fortsatt kan utvikle seg hvis de bare får en stabil besetning og har ork til å holde det gående.

Alt i alt en meget hyggelig kveld med god «classic-rock» selv om musikken mangler litt vræng for å passe meg personlig. Proff gjennomføring og god stemning hjelper alltid og jeg har allerede plottet inn tre nye turer til Tribute i nær fremtid.

The Quireboys ga oss:

Don't bite the hand
Misled
The finer stuff
Tramps & thieves
There she goes again
Roses & rings
I love this dirty town
This is rock 'n' roll
Whippin' boy
Mona Lisa smiled
Man on the loose
Hey you
Late nite saturday call
Sweet Mary Ann
7 o'clock