Metal Heart – Dag 1 – Notodden

 

Første bandet for meg denne kvelden ble svenske Candlemass. Det hele startet med den velkjente introen de alltid har, før bandet lot det fyre løs. Lyden var ikke den beste og spesielt trommelyden var langt fra optimal, men etter et par låter ble lyden bedre. Det var ingenting å si på hvordan bandet greide å få fram den gode grooven fra første note var spilt. Med vokalist Robert Lowe (kjent fra Solitude Aeturnus) som ny frontmann leverte bandet godlåter som perler på en snor, det virket som om de ikke hadde gjort annet hele livet. Og Lowes vokalprestasjoner var det overhodet ingenting å utsette på, så savnet etter Messiah Marcolin var ikke å spore blant de frammøtte. Bandet var også flinke til å engasjere og til å få med publikum til å klappe og synge med på låtene. Det var også veldig underholdene å se gitarist Mats Bjorkman gå rundt på scenen og lene hodet sitt på skuldrene til de andre medlemmene.
Denne kvelden ble låter som "Devil seed", fra "King of the Grey Islands" og "Under the oac" fra "Epicus Doomicus Metallicus" fremført på en strålende måte, så det var så godt som umulig å ikke bli fornøyd. Candlemass hadde også tid til å spille "Mirror, mirror", og "Black dwarf". Grunnet flere band som skulle spille denne kvelden ble det ikke verdens lengste sett og bandet avsluttet med "Samarithan" fra "Nightfall" før U.D.O. gjorde seg klar for å gå på scenen.

 

Tyske U.D.O. var kjapt klare til å gå på scenen i det Candlemass hadde gjort seg ferdig . Det hele startet med tittellåta til bandets nye album "Mastercutor". Lyden var god fra første riff. For de av oss som så bandet på Sweden Rock i år, hørte at bandet stort sett spilte de samme låtene på Metal Heart som i Sverige, dvs "We do for You" og "Wrong side of Midnight" for  å nevne et par, ble framført på begge stedene .
Bandet var tydelig i god form der de løp rundt omkring på scenen. Det var tydelig at gruppa var i turnémodus, man så at ting gikk på rutine. Udo selv skrek de samme ordene som sist han ble sett på scenen, og bandet brukte de samme poseringene som sist. Dette tiltross virket det som om mange i publikum var kommet nettopp for å se bandet, og de koste seg med det de så. Å se Udo Dirkschneider på en scene uten å høre noen låter fra han og gitarist Stefan Kaufmanns (da Trommer) gamle band Accept var vel så godt som umulig, så vi fikk servert godlåtene "Metal Heart" og"Balls to the wall" til alle fremmøttes store begeistring.

Siste band denne kvelden var ikke ukjente Svenske Therion. Bandet har som kjent med mye orkestrale elementer og har mange forskjellige typer vokal. Så om bandet kunne greie å gjøre dette like vellykket live som på plate, skulle bli spennende å se.
Scenen ble rigget opp med høye metallgjerder hvor det var meningen at vokalistene skulle stå bak. For Therion hadde med seg fire forskjellige vokalister denne kvelden i form av Snowy Shaw som tok seg av de litt mørkere mannlige vokalpartiene mens Thomas Vikström (ex Candlemass) tok seg av de noe lysere og "penere" mannlige vokalpartiene.
Bandet hadde også med seg to kvinnelige vokalister, Katarina Lilja og Lori Lewis som byttet på å ta de mer opera-lignende vokalpartiene.
Dessverre var ikke lyden helt optimal når Christofer Johnsson og co gikk på scenen på Notodden. Det faktumet at alle vokalistene nærmest slåss om å la seg høre gjorde ikke dette til en veldig positiv opplevelse. Da spesielt med tanke på Thomas Vikström som i tillegg sang litt surt. Man fikk følelsen av at alle fire var vant til å være frontfigurer så her skulle de vise seg fram. Og når klokken nærmet seg halv to og det har vært en lang dag, var ikke dette rotet noe man ønsket å se. Det er synd fordi bandet har mange gode låter og dette overskygget det til de grader. Så etter tre- fire låter ble det rett og slett for slitsomt og irriterende å se på. En busstur hjemover fristet mer enn å se bandet. Therion er uten tvil mye bedre på plate enn live.