ROCK NITE AT THE MUSEUM – konsertanmeldelse

ROCK NITE AT THE MUSEUM – konsertanmeldelse

ROCK NITE AT THE MUSEUM
 
Anmeldt av Roger Hagerupsen
 
SVERRESBORG MUSEUM
 
11/8 – 2023 
 
TRONDHEIM
 
Ikke mange ukene etter at TRONDHEIM ROCKS er ferdig får trønderpublikummet jaggu besøk av flere legender fra 70 og 80-tallet, å denne gangen er det idylliske Sverresborg museum som får besøk. I denne første (men forhåpentligvis ikke siste) utgaven av Rock night at the museum deler SAXON, URIAH HEEP og NAZARETH scene, med trønderske STARGAZER som oppvarming.
 
Nevnte STARGAZER åpner ballet ganske nøyaktig kl. 18. Det siste året kan man stå hvor som helst i midt-Norge, kaste en sten i en tilfeldig retning og mest sannsynlig treffe en scene hvor Stargazer spiller. Litt satt på spissen selvsagt, men ikke langt fra sannheten. Bandet har bedrevet heftig konsertvirksomhet og vært support for alt fra Geoff Tate og Glenn Hughes og til kveldens tre band. Bandet har derfor opparbeidet seg en following av fans, å det var derfor en del Stargazer skjorter å se blant kveldens publikum. Å selv om det var litt glissent foran scenen når bandet gikk på scenen var motivasjonen på topp. De blåste gjennom den ene hit’en etter den andre de 30 minuttene de hadde til rådighet. Låter som ” Will i come to heaven”, ” Rock the sky”,” Heartbroken” og “The sky is the limit” ” bringer tankene tilbake til 80-tallet, og Stargazers melodiøse adult oriented rock passer godt til vokalist Helgemo’s fantastiske sangstemme, og ikke minst til gitarist Erntsens lekne gitarspilling. De var flinke til å minne publikum på sin neste konsert på Byscenen i september, så det er absolutt verdt det å ta turen.
 
Trondheim var full av sjarmerende ( og fulle) skotter når Rosenborg slo Hearts i Conference league kvalikken på Lerkendal, å dagen etter fikk vi jaggu besøk av flere sjarmerende skotter.NAZARETH har holdt det gående siden 1968. Men kun bassist Pete Agnew er fremdeles med siden den gang. Gitarist Manny Charlton ga seg alt i 1990 og trommis Darrel Sweet døde i 1999. Nytt for undertegnede siden sist gang er at Carl Sentance har tatt over vokalen etter Dan McCafferty ( som ga seg i bandet i 2013). Å jeg ble positivt overrasket tross alt. Han har ikke den raspete røsten og særpreget til McCafferty, men gjør låtene til sine egne og er ellers en sjarmerende figur på scenen der han gjentatte ganger kommenterer prisene på alkohol i Norge. Også her kommer høydepunktene tett alt fra første låt ” Miss misery” og videre gjennom låter som ” Razamanaz”, ” Dream on”, ” This flight tonight”, super hit’en “Love hurts” og avsluttende “Morning dew” ( som minner meg mer om The Doors enn Nazareth). Men ett litt glissent publikum tar ikke helt av på de største hit’ene heller, så bandet har absolutt ikke noen enkel jobb foran seg. Når det er sagt leverer bandet varene synes jeg. Trommis Lee Agnew har faktisk vært med helt siden 1999 og gitarist Jimmy Murrison feirer 30 år med bandet neste år, å har virkelig gjort gitarrollen i bandet til sin egen, å på avsluttende sang ( ” Mountain Dew”) får både Murrison og bassist Agnew mulighet til å briljere litt. Tøff låt og bra konsert.
 
Når det nærmer seg tid for Uriah Heep  å gå på scenen kommer det plutselig mer effekter på scenen, og det er tydelig at det er 50 år med Uriah Heep som skal feires. 50-årsfeiringen som skulle holdes i Olavshallen i fjor høst ble dessverre avlyst da arrangøren gikk konkurs, men vi skulle her få ett lite plaster på såret. Men Uriah Heep gjør det ikke lett for seg selv når de starter konserten med låter som “Against the odds” ( Sea of light), ” The hanging tree” ( fra Firely),” Between two worlds” ( Sonic Origami) og” Too scared to run” ( fra Abominog). Selv synes jeg det er kult da dette ikke er låter man hører oftest, men det er noe uforløst over konserten denne første delen. Morsomt blir det jo likevel når vokalist Shaw presenterer feil låt. Men fra ” Stealin” våkner publikum til og vi får gullrekka med bl.a ” Gypsy”, nydelige ” Sunrise” og avsluttende “Easy livin’ “. Også Heep leverer varene i kveld. 67 år gamle Bernie Shaw synger fremdeles meget bra ( selv om jeg tar meg i å lure på hvor live de vokal harmoniene i bandet egentlig er) og evigunge Mick Box som har traktert gitaren i bandet siden den spede begynnelsen helt tilbake i 1969 er fremdeles med. Phil Lanzon har spilt keyboard  i bandet siden 1986 og briljerer som vanlig på “July morning” og de nye gutta Russel Gilbrook (trommer) og Dave Rimmer (bass) er gode erstattere etter sine forgjengere. Nå ble denne 50-årsfeiringen noe kortere enn hva som var planlagt i Olavshallen, men det ble likevel en time med ren kos sammen med Uriah Heep.
 
Når mørket senker seg over vakre Sverresborg museum beveger vi oss fra 70-tallet og til starten av 80-tallet når Saxon hadde sin storhetstid. Også i Saxon begynner det å bli tynt med orginalmedlemmer nå som  Paul Quinn har lagt opp som turnemusiker, men i kveld kan jeg ikke si jeg tenker noe som helst på det da Brian Tatler (Diamond head) ser ut som han har hatt plassen til venstre for Biff Byford siden starten. Nevnte Byford synes jeg virket sliten og umotivert sist jeg så han , tidligere i år i Oslo, men i kveld var han stemmemessig og humørmessig på topp igjen. Dette er faktisk Saxon’s første besøk i Trondheim, noe som er utrolig da de har holdt på helt siden slutten av 70-tallet. I fjor ga de ut den glimrende Carpe Diem, å det er også tittellåten de starter kvelden med, før Byford plystrer i gang med “Motorcycle man”, og fra da av blir det en greatest hits – reise med “Strong arm of the law”, “Dallas 1pm”, herlige “Denim and leather” (som er dedikert fansen selvsagt), “Wheels of steel”, “747 (Strangers in the night)” og den vanlige avslutningslåta “Princess of the night”. Lyden sitter som ett skudd også her, da jeg posisjonerte meg rett foran lydteltet. Det virker som Saxon var kveldens høydepunkt for mange da stemningen bare tok mer og mer av utover denne konserten. Å Jeg må si meg enig med publikum, det er ikke få ganger jeg har sett dette bandet gjennom årene, å den drøye timen de hadde til rådighet i kveld var den ene udødelige klassikeren etter den andre, å likevel var det mange låter man savnet utover kvelden.
 
Denne første (og forhåpentligvis ikke siste utgaven) av ROCK NIGHT AT THE MUSEUM må sies å være en suksess. Ett nytt og sultent band kombinert med 3 klassiske rockeband fra  70-80 årene. Kanskje noe glissent oppmøte i forhold til den utsolgte Åge Aleksandersen konserten dagen etter, men samtidig er 3000+ ikke så ille å det var definitivt ett publikum som koset seg kvelden gjennom. Sverresborg museum må være norges vakreste utendørs arena, å når regnet og Hans holder seg unna, bortsett fra noen få dråper under  Uriah Heep skal man ikke klage. Det var litt kø til baren da de valgte å holde den største baren stengt, men utover det var det ingen køer og bare blide fjes og se. Å neste år skal Saxon og Uriah Heep på veien igjen, denne gang som support for Judas Priest. Oppmøteplikt!!

Leave a Reply