MAYHEM – Atavistic black disorder/Kommando

MAYHEM – Atavistic black disorder/Kommando

Atavistic black disorder/Kommando er en ny 6- spors EP fra Mayhem, og kommer bare drøyt to år etter deres siste, og fantastiske utgivelse, "Daemon".Å dette er spennende saker synes jeg. Når ene halvdelen høres ut som noen outtakes som har har ligget gjemt i en skuff siden 1993’s "De Mysterii Dom, Sathanas", og andre delen av EP’en høres ut som Atilla har blitt sparket ut av studio av Jello Biafra og co. med god hjelp av The Ramones , så skal man i hvert fall ikke kritisere Mayhem for å være uorginale.  Men mer om det senere. Første delen av utgivelsen er Mayhem på sitt mørkeste, mest dystopiske og sinteste. I skrivet jeg fikk med står det at dette er låter som ble skrevet til "Daemon"-utgivelsen, men som ikke kom med på den endelige utgivelsen. Å dette er virkelig sanger som er sterke nok til å bli tatt med på plata synes jeg. Det starter med " Voces ab Alta", og her møter nytt gammelt, for denne kunne som sagt like gjerne vært med på " De mysteriis dom Sathanas". Den hamres inn i øregangene fra første sekund, og er skitten og deilig old school black metal. Det fortsetter i samme spor med "Black glass communion", før de setter ned tempoet litt i "Everlasting dying flame".

Andre delen av utgivelsen er rett og slett en tribute til punk, og punkens innflytelse på blant annet black metal og bandet. Å her  har bandet selv valgt låter de ønsker å ha med, og det starter med Discharge’s "In defense of our future". Denne har jeg ikke hørt før, men den sitter som et skudd med noen herlige riff og refreng, samt gjesteartist Messiah på vokal. Neste ut er Dead Kennedys’s "Hellnation", som jeg selvsagt har hørt før. Her er ingen ringere enn Maniac på vokal. Kul gitarsolo og riff, og Maniac er strålende her synes jeg.   Rudimentary peni kjenner jeg ikke til, men "Only death" er en kort og fengende sak som klokker inn på bare litt over minuttet. Før legendariske  Ramones får siste ord med "Commando". Kort , konsis  og "to the point"som bare Ramones gjør det. Ingen skal beskylde Mayhem for ikke å ha baller til å gå sine egne veier, og å gjøre sin egen greie, og det er akkurat det de gjør her, og lykkes bra med synes jeg.  Bandet høres bra ut, og det er ekstra kult med gjesteopptredener fra Messiah og Maniac. Med to gitarister i gruppa føles lyden også bare enda mektigere, bandet er tight og de gjør på ingen måte skam på gamle punk klassikere her. Når de "vrakede" sangene fra Daemon også holder den kvaliteten de gjør så er det bare å anbefale denne EP’en.

www.thetruemayhem.com