Dette er fredagskveld og klart for 60-talls progrock på Byscenen. Junipher Greene har holdt på siden 1966, å har vært innom også folk og blues i sin lange karriere. De ga seg riktignok i 1983, men valgte å gjøre ett comeback i 2008 på Storåsfestivalen. Å har også gjort noen sporadiske opptredener etter det. Dagens besetning er stort sett den samme som i "Friendship"-perioden, med unntak av at Helge Grøslie måtte kaste inn håndkleet grunnet sykdom, og ble erstattet av Jon -Willy Rydningen. Å det er nettopp albumet "Friendship" som står i fokus i kveldens konsert. Dette er regnes som Norges første dobbeltalbum, og ble ikke minst i 2007 kåret til Norges beste pop og rockeplate.

Når bandet går på scenen denne fredagskvelden så kan en nesten lure på om folket heller sitter hjemme og koser seg med "Gullrekka" på NRK, for det var temmelig glissent i lokalet. Her snakker vi maks 150 personer. Når en har kommet til andre låten kan en heldigvis raskt konkludere med at antallet hoder i lokalet har fordoblet seg, og salen er omtrent halvfull om ikke annet. Selv står jeg ca midt i lokalet ikke langt unna scenen å lyden er heldigvis bra her. Vokalen til vokalist Freddy Dahl høres for det meste bra konserten gjennom, selv om den forsvinner i noen partier (jeg forstår dermot ikke signifikansen , om det er noe, i at han dukker opp midt i konserten med en indianerpryd på hodet). Det må også legges til at mannen enda synger veldig bra, og ikke minst forteller noen morsomme historier i (samspann med trommis Geir Bøhren som er den som kanskje prater mest i løpet av kvelden). På bass har man stødige Øyvind Vilbo, som er Junipher Green’s versjon av Ian Hill eller John Entwistle, dvs mannen som gjør jobben og holder det hele sammen. Ved siden av han igjen står kveldens mest animerte bandmedlem, nemlig gitarist/fløytist Bent Åserud som er i bevegelse det meste av konserten, og ikke minst tar seg en tur ned på gulvet blant publikum også. Hyggelig! Noe annet som var hyggelig var antallet unge mennesker som var her denne kvelden og virkelig så ut til å kose seg konserten gjennom, og ikke minst tydelig hadde peiling på bandet de var her for å se. Noe som ikke var like hyggelig var de voksne herrene ved siden av meg som var vel så engasjerte og entusiastiske ang. musikken. Problemet var at de var noget overtente og skravlet stort sett hele tiden om hvor fantastisk musikken var, og ikke minst brøytet seg frem til scena for å ta selfie mens bandet spilte.Seriøst folkens!!

Men alt i alt en fantastisk kveld med en band med fantastisk bra musikk å formidle, og som ikke minst har bestått tidens tann. Da tenker jeg både på musikken og bandet.