CHONTARAZ – Trondheim – Byscenen

Mars 2017, nærmere bestemt den 24ende, inntar et postapokalyptisk inferno vår lille klode. Chontaraz’ debutalbum "Rondamauh" blir nemlig sluppet, og i kjølvannet av dette entrer gutta fra Hell i Nord-Trøndelag Byscenen i Trondheim.

Atmosfæren, stemningen og forventningene dirrer i luften allerede før gutta kommer ut på den for anledningen nesten uvanlig lave scenen. Kulissene er satt, fotopit’n er fraværende og håpet om en publikumsnær konsert er tent hos massen som fyller første etasjen på Byscenen. Det selvfølgelige spørsmålet er om de vil levere like bra som på plata, denne gjengen som omgir seg med slik mystikk om seg selv og prosjektet "Rondamauh."

Nordtrønderne drar i gang med låta Eyrusalem, og pisker opp stemningen fra første stund. Det går ikke lang tid før ihvertfall undertegnede ikke bare vil høre mer, men også se mer. Låta Plebeians trigger en aldri så liten "mindf*ck" når vokalisten Chontaraz veksler mellom en særdeles uslepen, dog velklingende, røff vokal og en klokkeklar stemme som låter som den er pusset litt med grovt sandpapir. (Hva ER de stemmebåndene laget av??) Jeg er i ferd med å bli dratt inn i en postapokalytisk malstrøm og håper det aldri vil stoppe.

Før vi kommer halvveis i konserten serverer det samspilte bandet tittelsporet fra plata, og har du hørt denne låta en gang eller to forstår du hva begrepet "earworm" betyr. De innledende gitarriffene sitter der de skal, akkurat passe suggerende og lokkende.
Siden skal det hele ta en liten helomvending med låta "Deciphering the Code." Hva skjedde nå? Jo, Chontaraz gir oss en real musikalsk ørefik med noen minutters total stilskifte, som for å holde oss enda mer på tå hev. Er det en liten apokalypseballade på gang?? Jeg liker det, men det er helt i orden at "Mindcrime" dundrer inn og bryter idyllen.

Scenelyset i kveld svøper band og publikum inn i et iskaldt postapokalyptisk slør, det er dramatisk, dynamisk og skiftende. Ikke minst er det av en standard man ikke forventer på en debutkonsert. Gutta leverer varene så fordømt proft, og er så tro mot stil og sjanger (Bortsett fra det tilgivelige sidespranget "Deciphering the Code….) at man kan ikke annet enn å glede seg til fortsettelsen. Hva mer klarer de å hente ut fra en gjennomført stil så genuin at det kan få hvem som helst til å tro på dommedag?