U.D.O. – Trondheim – Byscenen

Udo Dirkschneider og bandet hans U.D.O. er blitt Norgesvenner og for andre gang på få år dukket den lille tyskeren opp i Trondheim. Jeg steppet inn som reserve for barnepassende navnebror, noe jeg slettes ikke hadde noe i mot. Sist de var her storkoste jeg meg på midtukekonsert med brus og et pent knippe med U.D.O. og Accept låter. Det skjedde på mindre Blæst. Denne gangen skulle de spille på noe større lokaler på Byscenen og jeg var klar.

Det var godt med folk på Byscenen under konserten. Egentlig et helt annet klientell enn hva jeg er vant til og noe småkrøll oppstod både i baren og inne i konsertlokale. Men uromomentene ble tatt hånd om og fjernet og vi andre kunne kose oss glugg i hjel med den gamle blide tyskeren. Han avsluttet for øvrig settet sitt med fire klassiske Accept hits og da regner jeg med alle gikk heim glade og fornøyde.

Siden sist de var her var store deler av bandet byttet ut. Kun tyskeren på bass med det klingende navnet Fitty Wienhold var igjen. Resten var nytt mannskap. Og de virket blidere, friskere og ikke minst mer spillesugne og proffe enn gutta Udo hadde med seg sist. Gitaristene var en finne og en russer og de smilte og gjøglet seg gjennom konserten på en veldig smittsom måte. Folk var glade og det ble et mye bedre liv på Byscenen enn hva jeg hadde forventet.

Udos sønn har tatt over stikkene og gjorde en formidabel jobb som trommis i farens band. Jeg mente selv underveis i konserten at han virket litt for tung og seig i slagene til å takle de raskere låter, men jeg tok feil. Hører dere det? Jeg tok feil. Det krever sin mann å innrømme at man har tatt feil. Sånn. Feil. Ferdig.

Det er en ting med Udo jeg synes er veldig morsomt, og det er når han trekker seg tilbake bak gitaristene, når de spiller sine soli, og han står og digger foran slagverket. Jeg vet ikke om han er klar over det selv, men det ser faktisk ut som om han enten driter på seg eller har et hjerteinfarkt. Eller begge deler for den saks skyld. Grimasene får meg til å le hver gang, men det er vel sånn den gamle tyskeren digger.

For å nevne de fire Accept låtene de spilte helt til slutt, så var det «Princess of the Dawn», «I’m a Rebel», Balls to the Wall» og låta alle ventet på: «Fast as a Shark». Selv gikk jeg etter «I’m a Rebel» for å rekke neste konsert, som også skulle dekkes, og jeg gikk dessverre glipp av de to gromlåtene helt til slutt. Men det var mitt tap, og ikke resten av folket som var der. En mer enn godkjent konsert med glade musikere, et happy publikum, gode låter og knall lyd. Synd du gikk glipp av denne, Rune.