ARCHITECTS – Oslo – John Dee

Archictecs kom endelig tilbake i Norge og med seg hadde de Stray From the Path, Northlane og More Than Life. Dette er en konsert som mange gledet seg utrolig mye til, men ingen av de visste hva de kom til å få oppleve. Dette er rett og slett en av de beste konsertene jeg har vært på.

More Than Life gikk på scenen 15 minutter etter at John Dee åpnet dørene sine, noe som resulterte i få mennesker i salen, men det stoppet de ikke for å gi alt til de få som har lært seg å komme «for tidlig». Jeg har selv ikke hørt alt for mye på MTL, men etter å ha stått der i noen minutter begynte hodet mitt automatisk å slenge seg hit og dit. De spiller en type av melodisk hardcore med emosjonelle tekster som slår hvem som helst rett i hjertet. Noe jeg kommer til å snakke mer om senere i denne artikkelen er hvor bra og dedikerte publikumet var, men det å se en person stå alene i et publikum sammen med kanskje 20 andre mennesker og skrike tekstene til MTL for full hals er helt herlig å se. MTL beviste at de er et band som vet hva de driver med og kan skape stemning selv for et nesten tomt lokale.

7/10

 

 

Northlane gikk på scenen en drøy halvtime senere til et nesten fullpakket John Dee. Jeg har hørt mye om Northlane den siste tiden, men har ikke hørt så alt for mye på de. Etter konserten har jeg blitt frelst av musikk deres og jeg har blitt interessert i astrologi, noe som Northlane synger mye om. Nok om meg og min skiftende tro; Northlane kom på scenen og spilte Genesis etterfulgt av Scarab fra deres nyeste skive Singularity. Sistnevnte sangen har et kraftig «in your face» -øyeblikk der vokalist Adrian skriker «SO YOU WANT THE FUCKING TRUTH? THE TRUTH IS WE ALL SUFFER!» etterfulgt av tidenes breakdown som fikk publikum, inkludert meg, til å løpe hardt inn i hverandre og danse krigsdansen.

Vanskelig å si hvilken sjanger Northlane spiller, da hardcore-sjangeren har blitt så stor at det er vanskelig å gi band en sjanger. Det er en blanding av Meshuggah, Parkway Drive og Animals As Leaders, om det er lov å si? Uansett så spiller de musikken sin feilfritt og det er en deilig følelse å stå der å høre dette. Publikum crowd-surfet og moshet seg igjennom en halv time med brutal musikk. Jeg ble helt satt ut av stemningen. Publikum gir virkelig alt. De dytter, hopper og slår hverandre, men så fort noen ligger nede så løper tre-fire folk bort og hjelper de opp med en gang. Etter Northlane går av scenen står jeg igjen med et stort smil og noen skrubbsår; Dette er virkelig et band jeg og alle andre som liker hard musikk må følge godt med på i tiden som kommer!

9/10

 

 

Stray From the Path var neste band ut. Dette bandet har jeg fulgt lenge og det er ikke uten grunn. Dere siste skive Anonymous satt som et skudd i skallen på meg og de fleste andre som liker hardcore der ute. Skiva inneholder masse onanering av gitar, politiske tekster og riff som minner om Rage Against the Machine. Dette var uten tvil et av bandene jeg gledet meg mest til å se denne kvelden, så når vi fikk vite at vokalisten, Drew York, måtte dra hjem på grunn av personlige grunner, fikk jeg en klump i magen, men når SFTP annonserer at de har fått med seg vokalistene til More Than Life, Northlane og Architects til å hjelpe til gikk klumpen i magen opp til halsen og gjorde seg om til et kraftig skrik. Sam fra Architects kom ut på scenen for å synge og publikum tok helt av. Det tok så av at folk løp hardt inn i hverandre, kastet hverandre fra vest til øst og hoppet helt opp til taket. Drew York har en veldig spesiell stemme som er vanskelig å etterligne, men Sam sang/skrek på sin egen måte noe som gjorde denne konserten til noe helt spesielt.

Svette og blod flommet allerede lokalene halveis ut i konserten hvor folk druknet sorgene sine og nøt kvelden. De glemte alle problemer, ubetale regninger og stress mens Stray From The Path leverte en av tidenes feteste konserter med hjelp fra de andre bandene. Det er ingen tvil hvilken karakter denne konserten får, men til alle som kom til John Dee denne kvelden for å se på; dere fortjener òg en stor 10/10!

10/10

 

 

Etter tre band som nå har ødelagt de fleste trommehinnene til publikum var det klart for selveste Architects. De kom til Norge med sin nye skive Lost Forever // Lost Together i bagasjen. Jeg har vært stor tilhenger av Architects siden 2009 og vært på mange konserter siden den tid, så jeg hadde gjort meg fysisk og psykisk klar til denne kvelden. Jeg vet at jeg kom til å få blåmerker og at den overfølsomme nesen min kom til å blø, men alt dette er resultatet av en bra konsert. Så ville denne konserten gjøre det samme med meg? Kom Architects til å overraske nok en gang? Hell yeah.

De startet konserten sin med Grave Digger fra Lost Forever // Lost Together, en av mine favoritter. Det tok ca et halvt sekund før publikum begynte å klatre seg fram til scenen for å stage dive, synge og herje. Den nydelige stemmen til Sam i refrenget etterfulgt av hans brutalte skrik får John Dee til å riste. Dette bandet har utviklet seg masse de siste årene. Etter å ha utforsket forskjellige spillestiler og teknikker de siste årene, ser det ut til at de endelig har funnet sin stil. Albumet The Here and Now fikk en del negative kommentarer på grunn av mykere og snillere musikk. De spilte kun en sang fra dette albumet denne kvelden, men man hører tydelig at de selv spiller denne sangen x2 hardere enn det den egentlig er.

Jeg har lenge spurt meg selv om hvilket band som kommer til å bli det neste «store». Da tenker jeg på band som Iron Maiden, Metallica og Black Sabbath. Hvem er flinke nok til å ta over? Jeg tør å påstå at det er nettopp Architects som kommer til å ta denne tronen. Det jeg var vitne til denne lørdagskvelden var et band som har utviklet seg utrolig mye på kort tid, et band som tar opp samfunnskritiske ting og er stolte av det de driver med.

Denne kvelden spilte de flest sanger fra deres nyeste skive, men vi fikk også høre sanger som Follow the Water og Early Grave fra Hollow Crown-skiva. Disse låtene er og har alltid vært sterke og brutale sanger, så når man hører starten på en av disse låtene er det bare å søke dekning for det kommer til å bli krig i salen. Jeg måtte løpe bort til baren i løpet av konserten for å helle et glass med vann over hele meg, det var som om Architects hadde selveste sola som backdrop. Publikum og bandet skapet så mye energi at folk som gikk i gatene utenfor ble svette.

Deres siste sang ut denne kvelden var These Colours Don’t Run fra albumet Daybreaker. For de som har hørt denne sangen før vet dere at den avsluttes på en satanistisk og ond måte. Breakdownet er så hardt at menneskene i salen så ut som Mario etter han har blitt hoppet på av Bowser. Dette har blitt en publikums favoritt, nettopp på grunn av dette. Alle i salen smilte da de hørte bandet startet å spille denne sangen og etter den var over så lå det mennesker strødd utover salen i alle merkelige posisjoner.

Jeg er stum. Det er så mye å si om denne kvelden, men ord kan ikke beskrive alt. De som var der vet hvorfor og de fikk og oppleve det som jeg mener er en av tidenes beste konserter. Publikumet på en hardcore-konsert er ikke bare en del av en fanbase, de er en del av en familie – noe man lett legger merke til.

10/10