ACELSIA – Krever litt åpenhet av lytteren

Oslobandet ACELSIA har nettopp sluppet sitt debutalbum og da er det på tide med litt spalteplass for bandet her i den snilleste terroristleiren i verden. Vokalist Malene Markussen ble kontaktet, spørsmål ble sendt og hun dro med seg gitarist Odd Henning Skyllingstad og intervju var dermed et faktum.

Vi må begynne med litt historie. Når oppstod bandet? Hvem var med fra starten av?

Malene: Bandet begynte som et soloprosjekt i 2006 når jeg bestemte seg for å spille inn en demo med egne låter. Dette ble etter hvert utviklet til et fullt bandprosjekt når Odd Henning kom med høsten 2007. Vi har hatt en del utskiftinger, men Odd Henning og jeg er de som har vært med fra starten og fortsatt er med i dag.  Opprinnelig var vi 5 medlemmer, men etter vi slapp Epen Quietude i 2010 så stod bare Odd Henning og jeg igjen som en duo. Nylig fikk med oss Morten Granheim på bass som permanent medlem.  Live har vi fått Henning Ramseth og Eskil Håkonsen til å hjelpe oss på gitar og trommer.

Hvem må sies å være den største årsaken til at Acelsia i det hele tatt ble en realitet og hvem har vært den største drivkraften innad i bandet?

Malene: Jeg er vel den som starta det, men vil si at Odd Henning og jeg sammen er drivkraften. Vi har et veldig bra samarbeid.  Alt fra låtskriving til det mer administrative arbeidet.  Vi har vel begge to like ambisjoner og er veldig på bølgelengde når det kommer til hvor vi vil med bandet.

Odd Henning: Det taler vel for seg sjøl at da Malene og jeg sto igjen som de eneste medlemma i sommer, var det aldri snakk om å utsette innspillinga av albumet. Vi hadde masse ny musikk vi var utålmodige etter å få vist verda, og vi trengte ikke et band for å spille inn plata, så vi fortsatte mer eller mindre som planlagt.  

Hvor henter dere mest inspirasjon fra når ny musikk skal kreeres?

Odd Henning: Det er vanskelig å si hvor en ide kommer fra. Av og til kan noe så enkelt som nye strenger på gitaren gi inspirasjon, kun fordi det låter så fint. Syns også det kan være lettere å finne på noe hvis jeg spiller et instrument jeg egentlig ikke kan, f.eks piano.  Da må man liksom leite seg fram uansett. Ellers har jeg mange ubrukte skisser og melodier liggende fra mange år tilbake, som plutselig kan trigge noe i meg. For eksempel er «The Mender» basert på en gammal demo jeg laga lenge før jeg blei med i Acelsia. Straks jeg har et utgangspunkt, f.eks et tema ellers vers, arbeider jeg ganske målretta ut i fra det, og jeg overrasker ofte meg sjøl med hvilke retninger ting kan ta. Det er jo inspirerende i seg sjøl.

Malene:  Noen ganger kan det hende jeg hører ei låt, ser en film eller leser noe som plutselig kan få i gang tankegangen for ei ny låt. En har perioder hvor ting bare flyter veldig lett og jeg føler jeg er i et kreativt hjørne, andre ganger så sitter jeg helt fast. Da er det greit å være to som lager låter. Om jeg står fast på en av mine låter kan det hende Odd Henning har noe som jeg blir inspirert av og som jeg synes er lettere å komme noe sted med.

Hva med det lyriske? Hva handler tekstene om? Er det noen favorittemner som går igjen?

Malene: Det lyriske går veldig i perioder. Det kommer an på hva jeg føler og hva som sitter sterkest i meg. Når jeg skriver så må det komme fra hjertet.  Det kan være perioder hvor nesten alle låtene har kjærlighetstema på godt og vondt.  Jeg hadde også en periode hvor en som stod meg nær døde og da handlet mye om dø eller refleksjon på livet. På vårt siste album Don’t go where I can’t follow så er det en god blanding, men det er mye fokus på følelser, det å finne seg selv og på livets utfordringer.

Mange tror at Norge er et svartmetalland der de fleste musikerne stiller i liksminke både på og utenfor scenen. Vi som bor her vet jo bedre, men hvordan er det å være et band som Acelsia i det som mange omtaler som svartmetallens hjemland?

Odd Henning: Kan ikke si at det er noe stort problem, vi har lite felles musikalsk og visuelt med black metal. I den grad vi møter fordommer er det når vi plasseres i eller sammenlignes med band som faller inn under kategorien  «female fronted metal band». Det er etter mi mening et temmelig tullete begrep, og det blir jo ikke bedre når det beskriver en type musikk vi ikke vedkjenner oss. At vi har kvinnelig vokalist og spiller tidvis tung musikk gjør oss ikke til Nightwish.

Malene: Enig med Odda. Det er da en merker hvor mye peil anmelderen har på smalere sjanger. 

Hvor i landet finner vi flest Acelsia fans? Og hvordan ser den mest vanlige Acelsia fansen ut?

Malene: Vi er jo et Oslo band så foreløpig så har vi vel flest Oslo fans, men vi håper jo å spre oss litt utover landet. Jeg ser jo også at mange av de som liker oss også liker metal selv om det ikke er det vi definerer oss selv som. Dette kan jo ha litt mer forrige Ep Quietude som var mer i metalretning, men vi har fortsatt til tider elementer fra f.eks doom metallen. Jeg tror også at de som liker oss er folk som setter pris på hard og emosjonell musikk.

Odd Henning: Vi appellerer nok til folk som er opptatt av musikk, som har ganske brei musikksmak og som er oppmerksomme lyttere. Dermed ikke sagt at den tilfeldige lytteren ikke får noe ut av å høre på Acelsia, men jeg trur vi lager musikk som er både umiddelbar, men som samtidig krever litt av lytteren. Det er ei viss «motstand» i musikken vår som nok krever litt åpenhet av lytteren.

Acelsia har nettopp sluppet sitt debutalbum «Don’t go where I can’t Follow». Hva kan dere fortelle oss om det?

Odd Henning: Vi satte oss som mål å lage ei positiv og oppløftende plate, som skulle bevege lytteren på samme måtte som vi blir bevega når vi lytter til band som f.eks Anathema eller Alcest. Vi ville lage strukturelt enklere, mindre kompliserte låter og fokusere enda mer på melodi og stemning. Etter EP-en fra 2010 tok vi ei musikalsk dreining bort fra metalen, til et uttrykk som har mer hard pop/rock som grunnpilar og som vi kunne strekke i forskjellige retninger alt ettersom hva musikken behøver.

Vi gir forøvrig ut plata sjøl, på eget selskap, med distribusjon gjennom Indie. Det betyr en del papirarbeid, styring og ordning og tomme sparekontoer når man gjør alt sjøl, men vi sitter igjen med verdifulle erfaringer, kontroll over vår egen musikk og mer inntekter. Alt i alt er det ei grei løsning for oss inntil bedre alternativer dukker opp.

Hvordan har mottakelsen vært?

Malene: Nå er det jo ikke altfor lenge siden vi slapp plata, men det vi har fått til nå har vært for det meste positivt, så foreløpig så er jeg veldig fornøyd med mottakelsen. Vi har fått gode anmeldelser og fått en del tilbakemeldinger fra folk som sier de synes det er veldig bra. Merker også på konsertene vi har spilt så langt at vi har fått for det meste god respons fra de som var der.

Innspillingsprosessen, hvordan foregikk den? Hvem stod bak spakene og hvem skal ha mest av æren for at resultatet ble som det ble? (tenker her på både dere i bandet og folk som har hjulpet til).

Odd Henning: Plata er spilt inn litt forskjellig steder. Trommene og mye av gitarene blei spilt inn i Strand Studio (Susperia, Chrome Division m.fl), bass og forskjellig småplukk blei spilt inn heime hos meg, mens vokal og diverse spiltes inn i Tuft Studio. Trommene på plata er spilt av en venn av oss, Bjørn Tore Erlandsen fra Aspherium. Sånn produksjonsmessig er det nok jeg som har hatt en klarest ide om hvordan ting skulle låte, og jeg jobba veldig mye i forkant av innspillinga med å utarbeide soundet på albumet. Det er det samme uttrykket på demoene som på plata. Albumet er miksa av Jørn-Arild Grefsrud, eieren av Tuft Studio som vi har jobba med flere ganger tidligere, og æra for at plata låter så utrulig bra tilfaller han.

Malene: Kan jo også nevne Lydmuren som har mastra albumet J

Acelsia er for tiden på en liten weekendturne rundt omkring i Norge. Hvordan har det gått så langt? (evt ta hele turneen om dere svarer etter siste gig i Trondheim)

Malene: Så langt har det vært suksess spør du meg. Selv om det ikke har vært fulle saler og utsolgte billetter så har vi blitt veldig godt tatt i mot og det virker som at folk liker det dem hører. 

Det har også vært veldig artig å reise rundt med bandet som er en knall gjeng.

Odd Henning: Det har vært veldig bra å spille konserter igjen, det er nesten to år sia Acelsia sist spilte. Det er moro å endelig stå på scena med et band igjen, og det trur jeg publikum merker. Spesielt Morten har ei innlevelse ulik noen annen når han spenner på seg bassen. Det er inspirerende og gøy å se. Mottakelsen har, som Malene sier, vært meget bra. Enkelte steder har mottakelsen overgått alle forventninger, som for eksempel i Bergen, hvor vi aldri har spilt før.

Er det ellers noe som skjer i Acelsias verden?

Malene: Akkurat nå er vi veldig fokusert på å promotere albumet og spille konserter. Vi kommer nok til å prøve å booke noen flere konserter til høsten igjen, og prøve å komme oss litt ut av Norge også.

http://www.facebook.com/acelsiaband