CLUTCH til Norge i november

Hva er Clutch? Det er en kombinasjon av DC-punk, groovebasert funk, Led Zeppelin/Black Sabbath i metallisert versjon, tekster og vokal inspirert av genier som Faith No More, Frank Zappa og Captain Beefheart – en kombinasjon som har skapt en meget tydelig Clutch-signatur som ingen andre har klart å kopiere. Det er rått, brutalt, groovy og umulig å ikke digge!

Clutch ble dannet i 1991 i Germantown, Maryland, av Neil Fallon (vokal), Tim Sult (gitar), Dan Maines (bass), og Jean-Paul Gaster (trommer). De bygget en lokal following gjennom ekstremt tett gigging, og etter bare én 7 “singel (den klassiske ørevondt-utgivelsen “Passiv Restraints”), ble Clutch signet av EastWest Records. Deres debut-LP, “Transnational Speedway League …” fulgte i 1993.

To år senere kom det selvtitulerte albumet på Atlantic Records og ga Clutch endelig mainstream-eksponering, særlig gjennom en trilogi-utivelse (det var der du henta det fra, Robyn!) av psykedelia-fargede singler (“Big News”, “Spacegrass”, ” En selvtitulerte albumet dukket to år senere på Atlantic Records og gitt Clutch sin første ordinære eksponering, som etiketten utgitt en trilogi av psychadelic-farget singler, “Big News”, “Spacegrass”, “Escape From The Prison Planet “. Selv om låtene ikke rørte mainstream-eteren, sitter fortsatt “Clutch”-plata igjen som den kanskje viktigste utgivelsen på hele 90-tallet for svært mange.
En lang og svært vellykket nordamerika-turné med Marilyn Manson satte et utropstegn på denne tidlige delen av Clutchs karriere.

Bandet hoppet til den langt større Columbia-etiketten i 1998 med “Elephant Riders”, og mange trodde Clutch skulle hive seg på medgangsbølgen til alternativmetall-fettere som Korn, Soad, og Deftones. Det gikk ikke helt slik, da bandets feite riff og tykke, Jack Douglas-produserte sound plutselig ble datert i forhold til hva radiostasjonene ville ha på. Men; Clutch slo tilbake med lange turneer som support for enda større band enn sist (Slayer, Iron Maiden, System of a Down), og gjorde comeback på Atlantic med “Pure Rock Fury”, som solgte svært godt. De fikk sine første topp 40-singler med “Careful With That Mic” samt oppfølgeren “Immortal”.

Store interne problemer i lablet satte nå desverre en solid brems på karrierepila til Clutch, og det tok tre år før fantastiske “Blast Tyrant” skulle komme, etter et bytte til DRT Entertainment. I mellomtiden hadde bandet selv gitt ut “Jam Room” og liveskiva “Live at the Googleplex” – seinere re-utgitt på Megaforce Records. I tillegg til overgangen til DRT i 2004, økte Clutch også tempoet i deres allerede knallharde turné-frekvens. Noe av det som muliggjorde dette, var ansettelsen av Mick Shauer på piano/keyboards, samt opprettelsen av psyko-sideprosjektet/alter egoet “The Bakerton Group”. I løpet av 36 måneder mellom 2004-2007 hadde Clutch en konsertserie som svært få kommer til å orke å gjenta, gjennom Nord-Amerika, England, Europa, Skandinavia og Australia. Etter ti år på baken med ekstremt tett turnering, var naturligvis Clutch kommet i ekstremt god form, og fikk rykte overalt for å spille fletta av samtlige andre.

Det syvende albumet “Robot Hive/Exodus” fra 2005 ga et nytt gjennombrudd, ved at Clutch viste frem en sjangerbredde og et mangfold de fleste andre rockeband aldri ville drømt om å inkorporere i et velfungerende konsept. Det funka – singelen “10001110101″ smalt inn på topp 40-lista, den aggressive låta “Burning Beard” ble også svært populær, og for første gang kom Clutch inn på Billboard-salgslista med et album – “RH/E” toppet på 91. plass.
Samme år ble de invitert til å headline turneen “Sounds of the Underground”, over band som Opeth, Gwar, Shadows Fall, Lamb of God, As I Lay Dying osv.

Den enorme populariteten medførte også at mange ble overrasket over at Clutch med 2007s “From Beale Street to Oblivion” valgte å fortsette ned en annen vei – en skitten blues-retning, som skulle lede bandet nærmere det vi kjenner dem som i dag.
“Electric Worry” ble nok enn topp-40-radiolåt og brukt i Playstaytion-reklamer, til sportsbegivenheter og som soundtrack til flere zombie- og politifilmer. Signaturlåta “Bang Bang Bang Bang, Vaminos, Vaminos” ble en umiddelbar live-klassiker, med kauke-refreng, høy energi og en fantastisk jamme-/soloavslutning.

Ganske uforklarlig gikk imidlertid DRT tom for penger, og det som kunne blitt et millionselgende produkt, endte opp med å bli ei skive kun tilgjengelig svært få steder, siden det rett og slett ikke ble trykt flere eksemplarer.

Etter å ha pustet og tenkt litt tidlig i 2008, gjorde Clutch en del grep. Mick Shauer forsvant med sine tangenter, og vokalist Neil Fallon begynte i stedet å legge til mer rytme- slide- og akustisk gitar. De begynte arbeidet med El Rojo, og for å forebygge flere unødvendige label-bytter og -kriser, satte bandet seg ned sammen med manager Jack Flanagan og Jon Nardachone (tidligere sjef i både Atlantic, Warner og DRT) for å planlegge Weathermaker Music; Clutchs eget selskap. De startet med å distribuere og selge over 10 000 eks av live-CD/DVDen “Full Fathom Five, Audio/Video Field Recordings”. Dette førte igjen til at RED Distribution fort snappet opp distribusjonen for Weathermaker, som ble løsningen for utgivelse av både “El Rojo”, “Slow Hole To China”, “Live at the 9:30″, og ikke minst “Strange Cousins From The West”, som debuterte på 37. plass på Billboard – tidenes salgssuksess for Clutch. Endelig!