CATO BEKKEVOLD (Enslaved) – En gal laks

CATO BEKKEVOLD (Enslaved) – En gal laks

Cato Bekkevold vet alle i metalmiljøet i Norge hvem er. Men skulle det være noen der ute som ikke vet hvem han er, så kan jeg fortelle at mannen er trommeslager i Enslaved og gjør en knakende god jobb der. Vyl fra Keep of Kalessin utfordret Cato i vår Blast Beast serie, og nedenfor finner du mye lesestoff av denne karen om denne karen.

Når begynte du å spille trommer?

1979. Fikk lurt min mor til å kjøpe et sett når vi bodde i Lillehammer et år. Av alle ting et tsjekkisk sett til 1500 spenn med softbags og en hihat, en ride (egentlig en hihat-topp) og en enorm chrash (22 bråkete tommer) Det settet fikk kjørt seg det!

Enslaved_Cato_1.jpg

Hvorfor begynte du med trommer?

Fikk teste settet til en tidligere kjæreste av en eldre kusine når jeg var bare noen år gammel. Tror den opplevelsen satte dype spor i et sart barnesinn. Men etter dæljing med skjeer på kakebokser tror jeg min mor skjønte hvor det bar, og mutter’n bladde opp de famøse 1500 kronene. I Lillehammer hadde jeg settet på rommet, og tilbake i Oslo hadde jeg det i kjelleren. Hver ledige stund jeg hadde (rett etter skolen) slang jeg fra meg ranselen og dengte løs til noen i familien kom ned og tok kvelertak på meg. Så det ble trommer, det klart mest macho instrumentet. Etter panfløyte da.

Hvor gammel var du da du fikk dine første trommer/trommesett?

Som nevnt i 1979. Var da 11 år gammel. På den tida var det ganske spesielt der oppe i OL-byen, og etter en opptreden på skolen var jeg visst talk of the town lenge etterpå.

Hvor ofte øver du?

Så å si aldri lenger da settet er i Bergen og jeg i Oslo. Men når jeg tar turen over prøver jeg å få tid til litt øving på egenhånd også. Men stort sett øver jeg kun i huet, samt på knærne…

Enslaved_1.jpg

Hvem så du mest opp til som ung trommeslager og hvem er det nå i dag?

Da KISS var heltene på den tida jeg vokste opp var selvsagt Peter Criss überhelten, men det tok ikke lang tid før Cozy Powell tok den rollen. Selv i dag er det få som kan matche Cozy Powells kraftfulle spilling. Ellers henter jeg heller inspirasjon fra mange trommiser enn noen få. Trøkk, groove, originalitet og kreativitet er ting jeg ser etter hos trommiser. De skal løfte og støtte bandet, så for mye egotripping kan fort rive ned heller enn å bygge opp. Ellers har nok Deen Castronovo og Neil Peart vært viktige inspirasjonskilder når det gjelder det tekniske, Dave Lombardo og tidlig Lars Ulrich når det gjelder power, og f.eks Vinnie Paul og Chad Smith i RHCP når det snakkes groove. Henter ergo inspirasjon fra flere stilarter. Live er kanskje George Kollias i Nile noe av det sykeste jeg har sett. Ellers er det svært høyt nivå på norske metaltrommiser i dag. Mange dyktige der ute. Vyl som lurte meg til dette må selvsagt nevnes. Han spiller jo überfett i KoK, Frost i Satyricon/1349 er nesten dyrisk når han drar i gang, Hellhammer i Mayhem og 962 andre band er en musikalsk kameleon, Mads Solås i Madder Mortem groover noe sinnsykt (skal faktisk ut og ta en øl med han etterpå), Erik i Red Harvest spiller fett, innovativt og brutalt, Christian i Grimfist er sheriff og fikser alle stiler, Øyvind i Bloodthorn er en dyktig og brutal jævel, Allessandro i Manifest spiller dritfett, Truls i Circus Maximus/Carnivora er teknisk og groovemessig helt der oppe, Kenneth i Susperia er enormt dyktig og stø som Dovre, Jørn i Vreid er sterkt undervurdert, Mads i The Allseeing I er kjapp og teknisk +++. Og alle er hyggelige karer. Men pr i dag har jeg ingen egentlige helter. Dyrking av idoler er jeg nok ferdig med. Ikke liker jeg å bli dyrket som et idol heller, men det er heldigvis sjelden noen problemstilling, hehe. Er blitt langt mindre trommenerd og mer musiker med åra. Hjelper lite å være kjappest og best teknisk dersom man ikke har bra låter.

Hva slags utstyr bruker du? Hvilket utstyr er i dine ører det beste?

Har spilt på mye forskjellig opp gjennom alle disse årene, men har siden lenge vært Pearl-mann. Grunnen er enkel: Pearl låter fett, og kanskje aller viktigst; et Pearlsett står når du har satt det opp. Stort sett alt annet ramler fra hverandre før eller siden. Merket det sist helg når vi spilte på Storås når det røyk et skinn og høyre basstromma gled bortover scena. Eneste unntaket er Sonor, men det er jo grisedyrt og blytungt. Etter over en måned på turne ser man hva trommene er gode for, og Pearl er helt suverent. Stort sett alt annet betyr trøbbel. Opplever det hele tida når vi spiller på festivaler på lånt sett av annet merke; ting løsner, forskyver seg, skrangler og i det hele tatt. Da jeg også har jobbet som trommetekniker på Hole in the Sky har jeg også opplevd dette fra den andre siden. Tilbakemeldingene fra andre trommiser, både norsk og utenlandske bekrefter mitt inntrykk av at Pearl is the shit! I tillegg bruker jeg rack, noe som gjør jobben så enormt mye enklere. At ikke metallfestivaler kjører rack som standard er meg en gåte, men de vet kanskje ikke bedre? Med flere band på scenen finnes det ingen annen løsning som er så kjapp og fleksibel. Noen mener selvsagt at det ser stygt og døvt ut, men de skal jo ikke spille på det. Som trommis må man først og fremst tenke på hva som er praktisk og solid når det gjelder hardware. Hva andre mener gir jeg dermed flatt beng i. Settet mitt er et 10-trommers Pearl DX/DLX som er omtrent 20 år gammelt. Hengetammene er fra 8 til 15 tommer samt en 18 tommers gulvtam. Basstrommene er 24 tommer, og skarpen en 14X8 Freefloating. Alt er digert, så det er stort sett ingen andre enn meg som fikser å spille på det, ettersom alt av tammer og cymbaler kommer så høyt. Men det er jo bare å løfte armene. Når det gjelder cymbaler plukker jeg disse individuelt på øret, og bryr meg lite om hvilket merke det er. Spiller på Paiste, Zildjian, Sabian, Wuhan og Meindl. Alt til sitt bruk! Pedaler er Iron Cobra med treklubber, men også Pearl og DW lager bra pedaler. Axis ble for lette for meg. Har ikke truffet mange trommiser som spiller like hardt som meg faktisk, så stikker, cymbaler og skinn ryker støtt og stadig. Har triggere som backup, men bruker de mindre og mindre, men de er fine til monitor eller om settet i utgangspunktet låter røv, f. eks på en festival i utlandet. Har Roland TD-10 modul og bruker DDrum triggere. Stikker er noen fæle Vic Firth balltrær med nylontupp. Låter enormt mye fetere av riden med nylon. Folk som påstår av nylontuppene løsner hele tiden har bodd under ei maurtur de siste 20 åra. Ellers bruker jeg Ahead hansker. Alt annet ryker etter et gig eller to.

Enslaved_Cato_2.jpg

Hva er den viktigste egenskapen man må inneha for å lykkes som trommeslager?

Lite originalt svar her, men øving er selvsagt viktigst. Et åpent sinn for andre stilarter skader heller ikke dersom man ikke skal bli for begrenset i uttrykket. Samtidig tror jeg man skal være veldig bevisst på sin egen rolle og hele tiden huske at det hele dreier seg om musikk samt at man er en del av en helhet slik at man ikke overspiller. Låtene må få puste! Selv om det til tider kan være et ork å spille live når det er 23. dagen og det kun står 40 fulle halvinteresserte tyskere i salen er det viktig å huske på at man har en jobb å gjøre, så en proff attitude må til. Men mest av alt er jeg trommis fordi jeg liker å spille. Hadde det ikke vært lystbetont hadde jeg heller gjort noe annet. Solgt bevere, smuglet papp, laget frekke figurer av trolldeig eller løpt rundt i gatene og brølt at jeg er propellen på Nesoddbåten. Noe sånt.

Har du noensinne spilt en trommesolo på konsert?

Oj, det er lenge siden det! Var vel på 80-tallet en gang. På den tida var det fullt ut akseptert og nesten påkrevet, men nå for tida blir det sett på som ganske retro og mongo. Men har jo sett både Neil Peart og Mike Portnoy gjøre det på 2000-tallet, og akkurat de to der har lov.

Hvis du ikke hadde blitt trommeslager, hva er det mest sannsynlige du hadde blitt?

Gal.

Trener du mye utenom øvinger? Jeg tenker da mer på det fysiske.

Som pasjonert sportsfisker er jeg jo en del ute i skog og mark, og i ledige stunder har det også blitt noen turer i Marka med Fenriz fra Darkthrone. Da snakker vi minimalt om musikk, men om helt andre ting, stort sett om naturopplevelser og den slags. Var tidligere aktiv langrennsløper (ble sett på som helt utrolig døvt på 80- og 90-tallet, men er plutselig fullt ut akseptert i dag) og trives med å gå på ski også, både i Marka og ikke minst på fjellet, da helst med diger ryggsekk, pulk, telt, sovepose og isfiskeutstyr. Kan være et vanvittig blodslit, men verdt det når man endelig er framme og setter opp teltet, ditt bosted den neste uka. Hender også jeg tar en joggetur, men jeg burde helt klart være flinkere til å holde kondis og form oppe og vekta nede.

Enslaved_Cato_3.jpg

Har du noen spesielle ritualer du må igjennom før du går på scenen før en gig?

Biter huet av en flaggermus og…, nei, vent, det var Ozzy det ja. Prøver å varme opp litt, men sjelden det blir all verdens tid til den slags. Stort sett går jeg rett på og blir varm først etter et par låter. Har aldri hatt noe trøbbel med senebetennelse eller noe sånt heller. Hadde en kranglete skulder, men den ble fin etter to besøk hos osteopat. Er stort sett opptatt med å sjekke at settet står som det skal. Ellers bøtter jeg nedpå sportsdrikke og vann før vi går på scenen, spesielt dersom det er varmt der oppe. I og med at settet står i Bergen og jeg bor i Oslo får jeg heller ikke øvd for meg selv lenger. Så jeg flyter på rutinen. Psyker meg heller ikke opp eller maner til oppmøte. Durer bare rett opp på scena, setter meg ned, griper et par stikker og teller opp til fire. Men har trommetekniker sittende rett ved siden av meg som passer på at ting går greit. Når skruer løsner, tammer eller cymbaler vrir seg, cymbalstativer velter (skjedde sist på Slottsfjell), basstrommer eller cymbalstativer hopper bortover scenegulvet eller mikker faller ned må de trå til. På mitt eget sett skjer sånt stort sett aldri. Trommetechen blir også min eneste kontakt med monitoransvarlig, så jeg er mest opptatt av hva som skjer mens jeg spiller.

Hvilke utgivelser har du vært med på? (Band, tittel, utgivelsesår)

Med Red Harvest: Nomindsland (1992) There’s Beauty in the Purity of Sadness (1994) The MaztürNation (1995) Hybreed (1996) Dessuten noen låter på sampleren Reincarnation of the Sun (1994) Med Re:aktor Zero Order (2003) Med Ashes 2 Ashes: Cardinal VII (2002) Master of the Grand Visitation (kommer ut i 2006) Med Enslaved: ISA (2004) Ruun (2006) Dessuten låta Dauden av Windir på tribute-CDen “Heidra Valfar” (2004) Samt DVD’en Return to Yggdrasill (2005)

Som avslutning skal du få lov til å utfordre nestemann i denne serien om trommeslagere.

Da velger jeg min etterfølger i Red Harvest, Erik Wroldsen. For det første er han sterkt undervurdert som trommis, for det andre er han (som alle trommiser selvsagt er) en øltørst kjernekar, og ikke minst fordi han spiller i et av Norges beste band. Kjør på Wrolfski!

 

www.myspace.com/enslaved
www.enslaved.no
www.myspace.com/indierecordings

(Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i 2006)