IRON MAIDEN – The Final Frontier (Forhåndslytt)

IRON MAIDEN – The Final Frontier (Forhåndslytt)

Vi som ble invitert til forhåndslytting av det nye albumet til Iron Maiden, kan du se bilde av lengre ned. Vi var 8 stykker, som alle var like spente, særlig etter at de to første låtene som så langt er offentlig ikke gjorde sus i serken. Men med Eddie selv på laget (sittende som dere kan se) hadde vi ikke annet valg enn å være forsiktig optimistisk. Vi hadde jo alle lest hva Torgrim Øyre har skrevet i Dagbladet for et par uker siden.
 
Inn i lytterommet, ut med mobiler, frem med skrivesaker. Og ørene spisset.

Det er ikke så mye å si om de to første låtene, annet enn at de i rekkefølge føles annerledes enn når du hørt låt for låt. "El Dorado" kommer mer til sin plass som påfølgende etter den maskinmessige tittellåten. Introen "Satellite 15…" er en merkverdig røre som jeg synes er feiende flott, psykedelisk holdt sammen av den maskinmessige trommingen til Nicko. Og når det glir over til selve låten, føles det meste på sin plass. Jeg legger særlig merke bassgangen som er i tradisjonell Harris-stil.
– begge låtene er skrevet av Smith / Harris.

"Mother Of Mercy" starter rolig og bygger seg opp før Nicko trør til og slår hardere. Det er utrolig fengende når hele besetningen jobber sammen og det blir heavy metal ut av det. Solo er obligatorisk og det er vel ikke mer å si om den enn at det er tradisjonell Iron Maiden solo.
– skrevet av Smith / Harris

Det er interessant å notere seg at de tre første låtene er veldig forskjellige. Den påfølgende "Coming Home" er vel mer som en ballade å regne. Dog, vi snakker langt i fra "Nothing Else Matters" selvsagt. Etter hvert begynner jeg å tenke at dette er urtypisk Iron Maiden og det er fint det, for all del. Men når refrenget blir gjentatt noen ganger for mye, begynner jeg å få en følelse av at albumet glipper. Og her kommer tanken innom at albumet med sine neste 77 minutter er for langt… Vokalen til Bruce’rn fungerer fint så langt ut i albumet, og kanskje er det fordi han er med på skrivingen av denne låten, at det er en slags ballade… Kanskje han og bandet tenker at vokalen blir mer fremtredende når musikken er roligere? Det er i så fall helt greit, om de bare hadde fokusert mer og kuttet litt på gjentagelsene.
– skrevet av Smith / Harris / Dickinson

Albumets korteste, "The Alchemist" er en fengende og typisk Iron Maiden låt. Men kanskje blir denne for enkel i forhold til resten albumet? Jeg synes i hvert fall at trommingen er nokså kjedelig her og at soloen føles altfor obligatorisk. Det virker som om at bandet bare måtte ha med en kort låt.
– skrevet av Gers / Harris / Dickinson

Når vi kommer til låt nummer seks "Isle Of Avalon", tar de lange låtene over, som dere kan se av tracklisten. Her tenker jeg "Rime Of The Ancient Mariner". Det er følsomt, det er kraftfullt og storslagent. De første to minuttene er überkule, og selv om det underveis i et halvt minutt blir standard Iron Maiden, er det ikke noe som trekker ned. Låten endrer seg hele tiden, og jeg vil kalle dette progressiv metal. Lyden er umiskjennelig Iron Maiden, men musikken er mer lekende. Mye kul tromming, bassen er mer prominent enn tidligere og for en gangs skyld passer det med slik live-avslutning (der de bråker med instrumentene uten særlig mål og mening). Dette er en fantastisk låt det skal bli herlig å høre igjen og igjen. Den inneholder mye, og det er kult at Iron Maiden tør å gå utover seg selv innimellom.
– skrevet av Smith / Harris

Også den påfølgende "Starblind" begynner rolig. Når først metallen setter i gang, er det mye kul riffing, og denne låten minner særlig om tidligere bragder. Jeg skal ikke si hvilken låt enkelte partier her er hentet fra, men hinter om albumet "Seventh Son Of A Seventh Son". Det er kult når bandet lager en liten tribute til seg selv, og det er også kult når bandet ved andre gangs versgjennomgang tryller frem noe stilig gitararbeid i bakgrunnen som ikke var der første gangen. Etter ca. 4.10 minutter overrasker låten med et parti som kommer ut av det store intet. Her tas vi med tilbake til 70-tallet i løpet av et 2 minutter langt instrumentalparti. Veldig bra.
– skrevet av Smith / Harris / Dickinson

Igjen starter låten rolig, og nå begynner dette å bli en anelse forutsigbart. Det er bra synging av Dickinson, men låten blir for enkel og med sine 7:48 minutter føles den etter hvert litt kjedelig. Dette blir bare en typisk Iron Maiden låt.
– skrevet av Gers / Harris

Når vi nå har nådd til "The Man Who Would Be King" har vi skjønt tegninga. Alle de lange låtene er laget over samme lest. Ja, det begynner rolig nok en gang. Men låten er mye bedre enn den forrige, der denne niende sangen har en jævlig kul overgang etter ca. 4 minutter. Det er tøff takt her, og Nicko får lekt seg litt. I tillegg er soloene som går over dette partiet utfordrende og annerledes med tanke på at det er Iron Maiden vi snakker om. Så kommer et rart skift der musikken glir over til tradisjonell Iron Maiden samtidig som de spiller videre på det roligere partiet i begynnelsen. Progressivt, ja.
– skrevet av Murray / Harris.

"When The Wild Wind Blows" begynner også rolig, men det er en annen stemning enn i de øvrige låtene. Det er nesten barnaktig. Låten bygger seg opp og igjen finner vi den progressive tilnærmingen, der låtene ikke følger helt tradisjonelt metal mønster. Etter ca. 4 minutter glir låten over i et parti som varer nesten 5 minutter. Dette er muligens det kuleste partier jeg har hørt fra Iron Maidens side… ever! Utrolig kult og fengende, og dette partier skulle fått lov til å avslutte platen, fremfor at det glir over til partiet som startet låten. Det er sikkert en tematisk grunn til at Harris har valgt å gå tilbake til start, men det er også det som gjør at en låt som kunne vært perfekt ikke er det. Men for et riff… Og det at denne godbiten er helt til slutt på albumet, gjør at slike som jeg som liker å høre hele album fremfor dagens unge som hører en låt her og en låt der, vil gjennomleve en del lyttinger av "The Final Frontier".
– skrevet av Harris

Helhetsinntrykk etter en gjennomgang

Dette virker som et album som muligens er for langt og som inneholder noen nokså nøytrale låter. Lyden er bra og bedre enn på forrige album, Dickinson synger bedre enn på lenge siden han nå har skjønt at han er litt eldre enn han var for noen år siden og derfor har tilpasset vokalen bedre til musikken (ja, jeg synes ikke han traff på de høye tonene på "Dance Of Death"), og et par av de lange låtene er fantastiske.
Det blir spennende å se om dette er et album som vokser, eller om jeg blir sittende igjen med tre-fire flotte låter mens resten går i den store glemmeboken.

 
ironmaiden_thefinallyttere.jpg
Gruppebilde tatt av Erling Midtstue / Emi Music Norge
Tracklist

1. Satellite 15….The Final Frontier 8:40
2. El Dorado 6:49
3. Mother Of Mercy 5:20
4. Coming Home 5:52
5. The Alchemist 4:29
6. Isle Of Avalon 9:06
7. Starblind 7:48
8. The Talisman 9:02
9. The Man Who Would Be King 8:28
10. When The Wild Wind Blows 10:59

www.ironmaidenthefinalfrontier.com
www.emi.no/