pSg (Sexy Police) – Stygt som ville helvete

En av de mer aktive og samtidig meget dyktige gitaristene innen extreme metal og punk miljøet i Trondheim er en herre som kaller seg pSg. Med den samme uanstrengte ansiktsmasken uansett hva han spiller, er det neste frustrerende å se på ham, men man kan ikke gjøre annet enn å beundre karen. Selvsagt måtte vi dra ham inn i vår lille G-String serie der han fikk muligheten til å bidra med sine syn på gitarspilling og litt til.

Når begynte du å spille gitar? Hvor gammel var du og hvilket band var hovedårsaken til at du begynte å spille gitar? 
Begynte vel når jeg var 12/13 tenker jeg. Interessen for metal var vel årsaken til at det ble gitar. Gitarene i Venom, Judas Priest og Metallica låt så tøft, at jeg bare måtte begynne å spille. I og med at jeg er eldgammel og fikk med meg både thrash, death metal og black metal på løpende bånd, manglet det ikke på inspirasjon til å spille. Det er noe helt magisk med lyden av overstyrte gitarer.

Hva er det som gjør en gitarist unik? Er det feelingen eller teknikken? Det er mange som for eksempel ikke klarer Satriani, som er en sann mester når det gjelder teknikk!
Teknikk er viktig, også for å kunne gi feeling til spillinga. Jeg ser ikke noen motsetning mellom teknikk og feeling. Begge er viktige bestanddeler. For min del synes hører jeg like mye på typiske neo-klassiske shreddere, som på mer "feeling baserte" gitarister. Teknikk innenfor de mer ekstreme sjangrene er også viktig i forhold til at du faktisk skal klare å spille i høyt tempo over lang tid. 

Hva var din første gitar? Har du den fortsatt?
Min første gitar var en horribel Hondo. Den var svart og lignet på en Kramer, men var utrolig elendig på alle tenkelige vis. Ga nesten opp hele gitaropplegget på grunn av den abominasjonen. Den gitaren ble rett og slett slått i stykker og brent opp. En konstruksjon jeg ikke unner min nemesis. Den ble erstattet av en Yamaha ES330 kopi, en halv akustisk gitar av alle ting. Så ble det Gibson SG og en endeløs rekke gitarer. Har en tendens til å bytte ut utstyret ganske ofte, men har faktisk klart å ha den samme gitarparken nå i to år.

Mener du at det er gitaristen som står for kvaliteten eller kan det være utstyret som utgjør det lille magiske?
Gitaristen helt klart! Det ligger mer i hender/fingre enn i alskens bokser. Når det er sagt så låter det jo mye fetere med flott utstyr, men uten dedikasjon og overbevisning blir det bare tynn glasur på en ellers så traurig kake.

Hva slags utstyr bruker du? Guitars…pick ups…amps…? Bruker du forskjellig utstyr i studio og når du spiller live? Hvis ja, hvorfor?
Gitarer: 80-talls BC Rich Ironbird (fra den tiden BC Rich lagde kvalitet) med EMG 81 og 60 pickups + en booster switch og Kahler trem. Ibanez RG med Bill Lawrence pickups, Westone Dynasty med DiMarzio mikker og masse fase og splitt muligheter.
Ibanezen er vel den jeg bruker mest, da den er robust og funksjonell.
Amp: Verdens merkeligste oppsett men det funker. En Yamaha basstopp fra 80 tallet, Marshall 4×10 cab. Sans-Amp som vrengkanal. Det gir en utrolig nasty lyd. Anti moderne. Det låter veldig autentisk gammel Death Metal av den perversjonen av en rigg.
I studio: Randall, Peavey 5150 og Orange Tiny Terror.
Effekter: Noisgate, SansAmp. That's It
Plekter: ESP Medium (svarte)
Strenger: Stort sett GHS 011 sett.

Din drømmegitar, hvordan ser den ut?…brand, pick ups, strings..alt!
Tja si det. Kunne ha tenkt meg en Les Paul "Black Beauty", eller den obskure kantete gitaren Piggy i Voivod brukte frem til Dimension Hatröss. Har en svakhet for litt bizarr design. Så det er vel der Ironbirden og Dynastyen kommer inn. Er faktisk ganske så fornøyd med de gitarene jeg har per dags dato. 

Nå skal du få sette opp ditt drømmeband…du skal selvsagt være med…..hvilke individer mener du ville passet som hånd i hanske til din stil?
Mick Harris (Napalm Death) – Trommer
Janick Top (Magma) – Bass
John McLaughlin (Mahavisnuh Orchestra) – Gitar
Kam Lee (Massacre) – Vokal

Tror det kunne ha blitt et herlig band.

Deltar du i komponeringen i bandene du er med i eller er du en performer? Hvor viktig er det for en artist og ha muligheten til å uttrykke seg selv? Jeg mener, hvis du for eksempel er med i et band kun som performer og kun uttrykker noen andres musikk og musikalske følelser…ville du taklet å ikke være med å komponere…å ikke ha muligheten til å uttrykke deg selv? 
I Sexy Police gjøres "komponeringen" kollektivt. Dvs. noen kommer med en ide på øving, så utbroderes låten ut i fra grunn ideen. Så alle er vel med på å utrykke seg. Jeg har jo spilt i band der jeg ikke har stått for låtskriving. Det er helt greit det også. Så lenge man spiller, setter man preg på utrykket uansett.

Har du noensinne gått helt tom for ideer mens du har holdt på å skrive låter til et nytt album? Hvordan taklet du det? Hva ble løsningen?
Egentlig ikke. Problemet er vel at man har for mange ideer, man har ikke nok band å bruke dem i. Løsningen på skrivesperre? Be de andre i bandet om å skrive noe 🙂

Har du noen endorsements/sponsoravtaler? Mener du at endorsements/sponsoravtaler er viktig for en artist?
Haha! Hadde jeg kunne fått endorsment med Westone når Matsumoku var sjefen så kanskje. Siden det glade 80-tall er forbi så går ikke det. Hvis man befinner seg i en divisjon der man spiller mye rundt om kring, så er det greit med spons. Blir dyrt å slite ut utstyr i det lange løp.

I løpet av alle de år du har spilt, har noe noen gang gått helt feil under en konsert? Hvis ja, hva gikk galt?
Mange ganger. Årsaker: For mye å drikke, kranglete floyd rose, kranglete elektronikk. "All time low" var vel når vi spilte med Skitsystem og ampen sto å switcha mellom clean og vreng kanalen. Utrolig frustrerende! Stygt som ville helvete låt det også.

Dett var dett, og takk for at du svarte på disse enkle spørsmålene. Da er det bare en ting som gjenstår. Velg en gitarist som du beundrer og som du vil "plage" til å besvare disse spørsmålene??
Da velger jeg å plage Pepé Lamseth alias Christian Broholt (Thorns/Anti Depressive/Laserguys).