THE WATCH – Oslo – John Dee
- Posted on 05-06-2008
På en varm aften i byen som en gang i tiden lå midt i Tjekkoslovakia, den gangen Tjekkia og Slovakia var ett land forent under ett flagg, skulle italienske The Watch konkurrere med blant annet KIZZ. Det er mulig fansen av Kizz og fansen til 70-talls progressiv rock ikke utgjør de samme personene, men like fullt var det over halvfullt denne lørdags aftenen.
The Watch spilte Genesis låter, og da naturligvis med fokus på materialet som Peter Gabriel sang til. Nå er ikke dette overraskende siden stemmen til vokalist Simone Rossetti ikke er feminin til tross for fornavnet, men heller tilnærmet det nærmeste du kan komme stemmen til nevnte Gabriel uten at det er Peter selv som synger. Det skal også nevnes at stemmen til Rossetti er variert og spenner over en stor skala, noe som er som det skal være siden det var Genesis-låter som ble fremført denne varme kvelden.
Personlig kjenner jeg ikke så godt til gammel Genesis, og dessverre så kjenner jeg noe av 80-tallsutgaven med Phil Collins i førersetet. Gudbedre det var fæle greier, det. Men album som "Selling England By The Pound" og "Foxtrot" ruller stadig her hjemme, og jeg tenker å gå til anskaffelse av "Nursery Crime" en dag det regner. Nå var ikke det forrige særlig interessant for deg, regner jeg med, så det er vel på tide å dvele litt ved selve konserten.
John Dee er et perfekt lokale for slik musikk. Jeg har sett The Flower Kings her nede på Rockefeller, og det slo meg da at band som ikke spiller med fuzz-gitarer får til en feiende flott lyd. Det er litt verre med for eksempel dødsmetallband eller blækk metal band, der lyden ofte blir grumsete. Poenget er at The Watch spilte Genesis á la 70-tallet, og den musikken er ikke så langt i fra det The Flower Kings har gjort de siste 10 årene. Nå blir jeg vel sparket i leggen av kjennere, men progressiv rock er nu progressiv rock akkurat som de fleste death metal band har kjennetegn der definerer dem innenfor nettopp den sjangeren. Lyden var uansett upåklagelig gjennom hele konserten. Det er en nytelse å høre på et band der musikken som fremføres er flotte greier, og der alle lydene, det være seg flute (fløyte), tamburin eller perkusjon av diverse art, kommer tydelig frem.
En ting er uansett sikkert, de som kom for å høre The Watch fremføre Genesis-låter fikk det i en fremførelse som helt sikkert gav frysninger fra topp(ris) til tå(fis). Etter det elendige forsøket på enderim, så vil jeg også legge til at personlig ble det til tider litt mye av det ukjente, siden jeg ikke kjenner alle albumene til Gabriel-era Genesis, men når konserten varte i over to timer så synes jeg det var helt respektabelt av meg selv å innvilge meg en liten passiv-røyking pause.
Får du sjansen til å kose deg med musikk av denne kvaliteten, det være seg The Watch som spiller Genesis-låter eller The Watch som spiller The Watch-låter, så sørg for å møte opp og nyte musikere som spiller med hjertet. Man blir lett i godt humør når man ser at også musikerne koser seg.
Jeg vil helt til trudeslutt få med at Simone leste på norsk et sammensurium omkring Jesse Owens opptreden under olympiske leker i Berlin i 1936, der han vant en del edelt metall til Hitler og cos mangel på glede. Det var et riktig sjarmerende trekk av The Watch, og jeg tror den norske fansen (her tenker jeg på mengden fans, ikke kun en fan) synes dette var veldig ærefullt. Jeg mener, det er ikke mange band som ville påtatt seg å lese noe på krøkkete norsk midt i en konsert… Veldig kvlt.