THE BLACKOUT ARGUMENT – Decisions

Så var The Blackout Argument endelig i land med sin første fullengder, og etter å ha hørt og anmeldt begge EPene deres var jeg ikke akkurat i hundre når jeg mottok denne. Jeg syntes de hadde feil utviklingskurve på sine tidligere utgivelser og regnet med at de hadde gjentatt seg selv til døde og tatt med mange gamle låter her. Feil.
Det kan godt hende at låtene har ligget en stund, men de er ikke brukt på de tidligere utgivelsene og det er kun ferskt materiale på denne tretten låter lange skiva. Å kalle bandet originalt er å ta litt for hardt i, men de har tydelig funnet sin nisje der de føler at de hører hjemme og kan finne seg tilhengere. At de mener alvor er ganske tydelig der de legger seg i det røffe sjiktet av såkalt emo-core uten helt å passe inn under den paraplyen. Thrashen er fortsatt en meget viktig inspirasjonskilde og de har fortsatt gode doser pønk og hardcore i seg, men de er ikke redde for å vise seg fra sin følsomme side slik som i låten Glassbead Game med kassegitar og strykere som komp. Blackout styrer unna de største fallgruvene til emo, de klager ikke over å ikke passe inn, de sutrer ikke om tapt kjærlighet eller syter etter hjelp som liksomsuicidale emoer ofte gjør. I stedet spiller de sin egen musikk og gjør det meget bra. Variasjonen er helt sjefolainen, det er ikke to låter som ligner hverandre i det hele tatt og Blackout spiller på hele sitt register her og gruser band som Hatesphere og Trivium i prosessen. Og det helt uten å stjele fra Metallica eller å ha overvekt på ren sang og myke vers, imponerende! Denne skiva har vokst veldig den siste uka og dette er noe av grunnen til at omtalen kommer flere uker etter utgivelsen, jeg ville høre mer for å se hvor bra det kunne bli. Jeg har lest et par omtaler på nett der bandet blir anklaget for å mangle identitet, men dette er rent tøv i mine ører. De mangler intet, de har bare my variert kvalitet å by på. Hør bare gitarene på Zombie Aesthetics; faen det er mye snacks på skiva her for de som kan leve med litt ren sang og mangel på dobbel blasting.
Som tittelen sier; You fucked up? Deal with it! It was your decisions that led up to this point!