AMORPHIS – Silent Waters

Igjen er Amorphis klare med nytt album og spenningen er egentlig større enn på lenge da de siste albumene deres har vist et band som har vært på opptur. Og det er med glede at det er mer Elegy å høre i bandet igjen. Elegy er ei skive de kom med i 1996 og den setter jeg meget høyt, så ja, det er moro å konstatere at bandet både låter hardere og tøffere enn de har gjort på lenge.

Amorphis har omtrent bestandig hatt sitt eget lydbilde og man kjenner de igjen med en gang. Også denne gangen låter det umiskjennelig Amorphis av dette og det er bare å bøye seg i støvet, de har gjort det igjen, skrevet en genial skive.

På Silent Waters har de skapt en veldig god balanse mellom det brutale og det rolige, den rene vokalen og growlinga. De kommer med tunge og harde partier med knall growlevokal som blir avløst av flotte og deilige partier med ditto renvokal. Bare sjekk ut åpningslåta Weaving The Incantations det, et godt eksempel der på hvor godt de mikser vokalene. Også en utrolig flott låt!!!

Før forrige album ble vokalist skiftet ut og inn kom Tomi Joutsen og mannen gjør jobben med glans. Han growler som bare faen, har en renvokal som er nydelig og i det hele tatt, perfekt mann for jobben. Nå repeterer jeg meg selv, men det er bare for å understreke poenget mitt, Tomi synger bra!

Musikalsk gjør bandet ingen krumspring, det er fortsatt meldodiøst på Amorphismåten, det er fortsatt en type melankoli i musikken som bare Amorphis kan gjøre på denne måten og de gode gamle klassiske folkpartiene som bare Amorphis kan er også tidvis tilbake. Det er også fengende, akkurat som tidligere, man vugger med og det er rett og slett storkos fra begynnelse til slutt. Med andre ord, dette er det beste Amorphis har levert på lenge. Kanskje den beste siden nettopp Elegy?

Nei, enkelt og greit, denne skiva er nydelig på alle måter og liker du god musikk med flotte melodier, melankoli og fengende saker så er Amorphis så absolutt et band verd å sjekke ut. Er du allerede fan har du sikkert denne i hylla di…