HITS 2007 – dag 4 –

Du vet det regnet kraftig dagen før og at du har fått for lite søvn når klærne dine fortsatt er våte når du tar de på for å gå ut…
Uansett, festivalens siste dag hadde et tett program. Audrey Horne listening party klokken ett, Goat The Head holdt neandertalerkonsert (passende nok) i Hulen klokken to, klokken tre var det del to av quizen og klokken seks startet konsertene på verftet.
Heldigvis var dette siste dagen for nå begynte det å tære på en gammel kropp med lite søvn, et kosthold som ville gitt Grete Roede brekninger og et "moderat" alkoholforbruk.

Audrey Horne ble det lite med siden jeg prioriterte Goat The Head på Hulen, men den opplevelsen var virkelig verdt turen!
Dessverre klarte ikke Hegge å leve opp til forventningene som oppsto etter gårsdagen og havnet på en skuffende tredjeplass i quizen. Egentlig er det meget imponerende siden alle andre stilte lag mens han fløy solo… Neste år tenker jeg vi bygger et lag rundt han og vinner siden han ikke greier det på egenhånd, "Team" Jehovas Vitner will return!
Den Bergenske gjestfriheten var tydeligvis oppbrukt for nå regnet det nesten hele dagen, men klærne var allerede våte så det var bare å spasere den velbrukte ruten til Verftet.

For å være ærlig var fredagen den store dagen for meg når det gjelder line up, men dagen startet meget bra når svenskene i Nifelheim satte i gang med sin uhellige sortmetall tungt inspirert av Venom og Bathory. Siden det var siste dagen på denne festivalen med ekstremmetall var det jaggu på tide at et band stilte i full old school bekledning. Innsmurt i blod og gørr entret Nifelheim scenen i full lakk & lær bekledning, nagler og spiker både her og der og sminke. Bandet blander mye humor inn i imaget sitt og er langt fra selvhøytidelige selv om de tar den sataniske musikken sin meget seriøst. I løpet av den første låten fyltes salen opp av nysgjerrige tilhørere som koste seg. Mange slet nok med å ta dette bandet seriøst, men de som lot seg underholde fikk mange gode gamle låter det luktet svidd av. Bandet jobber med å få ferdig en fullengder i disse dager og det kan bli meget spennende å høre utviklingen deres siden de ikke har gitt ut noe nytt siden Servants of Darkness i 2000.

Trønderne i Bloodthorn har jeg sett et par ganger og jeg sliter med å la meg rive med av de. Noe av grunnen er at materialet deres er høyst ordinært, det er kun fjorårets Genocide som skiller seg ut i positiv retning. En annen ting er at det bortsett fra bamsen Krell på vokal er null bevegelse på scenen. Bandet mangler rett og slett showmanship, det er ingen energi og entusiasme å spore på scenen som kan smitte over på publikum.
Når det er sagt må jeg innrømme at jeg til tider ble stående og smile over den brutale kontrollen over instrumentene de viste denne kvelden. At bandet behersker sine instrumenter over gjennomsnittet bra er ingen hemmelighet, men denne kvelden var lyden flott og Bloodthorn fremviste kontroll som få band har. Konserten ble ti minutter forsinket grunnet rot med cymbalene, men slik tromming som vi fikk høre fra Jehmod er verdt å vente på, alt i alt var det en meget solid opptreden av Bloodthorn selv om den ikke var så veldig engasjerende. Bandet kommer forhåpentligvis med ny skive neste år og hvis kurven fortsetter å peke oppover samtidig som de egger opp publikum litt mer på konsertene sine kan dette bli meget bra.

Under oppstarten til Deströyer 666 merket jeg at jeg var skremmende nær metningspunktet for musikk. Heldigvis kan slikt justeres med et par slurker øl og et australsk sortmetallband som blander thrash- og dømetallelementer inn i musikken sin. Musikken de fremførte var brutal, kjapp og meget intens så jeg endte opp med å overvære mesteparten av denne mektige konserten fra en glimrende posisjon langt fremme i salen. På en festival er det alltid noen band du gleder deg til å høre og noen du er knekkende likegyldige til på forhånd. Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre om Deströyer 666 før konserten om jeg så prøvde, men jeg prøver alltid å få meg med alle bandene av prinsipp for å teste om det er noen overraskelser og sjekke stemningen under showene deres. Jeg kommer ikke til å løpe ut og kjøpe noen skiver bandet har gitt ut med det første, men opptredenen var solid og det var tydelig at de hadde sin porsjon fans som hadde sett frem til dette.

Jeg har hørt litt på skivene til Sabbat, har jeg aldri blitt overbevist om at de er så fantastiske at jeg har trengt å bruke penger på utgivelsene deres. Så feil kan man ta. Dette utviklet seg til å bli det konsertmessige høydepunktet under hele HITS!
Siden Sabbat avlyste opptreden på Inferno tidligere i år var det høye forventninger hos mange til hva de kunne prestere på sitt første norgesbesøk. Jeg tviler på at noen gamle fans ble skuffet og jeg forventer at de klarte å omvende mange flere enn bare meg. Bandet ga ut tre skiver i perioden 88-91 for så å bli oppløst. I fjor kom besetningen som ga ut Dreamweaver sammen for å gjøre noen utvalgte opptredener. Sabbat blir som oftest betegnet som thrash, men å sette en slik begrensning på deres musikalske krumspring blir ikke helt riktig. Hedningene i Sabbat har et bredere register en det man vanligvis forbinder med thrash og beveger seg til tider farlig nært sortmetall.  Her er det uventede temposkifter konstant, noe som gjorde det til en lidelse å prøve å headbange i takt med musikken siden jeg ikke kjenner låtene. Å tenke på at vi opplevde Sabbat live 16 år etter at de ga ut sin siste skive var en morsom tanke som slo ned i hodet mitt mens jeg så en gruppe tilskuere som knapt var født den gangen forme en rimelig stor moshpit foran scenen. Bandet sto knapt nok stille på scenen og begge gitaristene og reserven på bass (så vidt jeg forsto var moren til Frazer Craske syk, så han valgte å bli igjen i Storbritannia.) kunne godt ha fått mikrofoner foran seg, for de sang med uansett. Martin Walkyier tok rollen som frontfigur med stor rutine og underholdt både under og mellom låtene med den største selvfølge. Til dels seriøse, til dels humoristisk historier om vikinger, hedendom og den forhatte kristendommen ble mottatt med stor jubel og latter og oppfordringene om å låne litt energi til bandet siden de hadde reist langt og var gamle menn førte til enda mer liv i salen.
Bandet så absolutt ikke ut til å trenge tilførsel av energi med den opptredenen de hadde denne kvelden der alt så ut til å stemme.

Nest siste band på plakaten har vært innom Norge flere ganger de siste årene og dette var deres tredje opptreden på HITS som i år ble arrangert for åttende gang. Kreator kan dermed godt kalles en gjenganger i Bergen og etter hvert som klokken nærmet seg halv elleve økte andelen t-skjorter som reklamerte for bandet med flere hundre prosent. Jeg syntes bandet brente kruttet litt vel tidlig når de kjørte på med Pleasure to Kill og Enemies of God som andre og tredje låt denne kvelden men ble beroliget av en innvidd sjel som kunne informere at de hadde masse gamle låter som de skulle fremføre denne kvelden. Med backdrop og videofremvisning av musikkvideoer og lignende var Kreator det eneste bandet som tok i bruk visuelle inntrykk som kunna ta fokus vekk fra bandet. Dette var like greit, for som vanlig ble det meget stillestående og monotont på scenen under opptredenen deres. Dette kan ha noe med at jeg syntes det ble litt trangt i mengden foran scenen og trakk bakover tidlig i konserten og slik gikk glipp av livet fansen skapte, men jeg har opplevd Kreator fra første rad før uten at det har hjulpet. Standardfrasene til Mille mellom låtene fenger ikke og har ikke vært byttet ut på en god stund. En flott back-katalog og fremføring av sterke låter hjelper ikke på følelsen av at Kreator rett og slett redusert til et helt ordinært band på scenen.

Til å avslutte årets HITS var tiden inne for Immortal å ha fordel av hjemmebane. Etter gjenoppstandelsen som startet på Inferno har de reist rundt på de andre seks av sine "7 dates of Blashyrkh" før de nå endte opp hjemme i Bergen, neste stopp Motstøy på Notodden, så bærer det opp til bandets første konsert i Trondheim og etter det får tiden vise hvor de ender opp til slutt.
At Immortal fortsatt har et navn som trekker folk og selger både album, t-skjorter og krimskrams er hevet over enhver tvil, jeg tror faktisk at pausen bare har gjort at populariteten deres har økt. Jeg var langt ifra fornøyd med det de presterte på Inferno og så med skepsis på å gå gjennom det hele en gang til, for om de hadde vært under pari denne gangen også hadde jeg nok mistet litt av respekten for bandet. Immortal rettet opp inntrykket fra Inferno og vel så det. Helt fra første tone var det klart at dette kom til å bli en verdig avslutning på festivalen og et flott møte med hjembyen for bandet. Lyden var mer enn god nok og Abbath var i storslag denne kvelden. Så fullt som det var i salen var eneste mulighet til å få med seg konserten uten å tråkke på masse tær og skvise seg inn i folkehavet å se det på storskjermen. Dette er ikke i nærheten av samme opplevelsen som å stå foran scenen og følge med pluss at inne i hjørnet ved baren blir lyden kastet frem og tilbake. Jeg fikk uansett med meg en god del av "The Homecoming" som det så fint sto på ryggen til skjortene bandet hadde fått trykt opp for anledningen og er meget glad for at jeg fikk rettet opp inntrykket jeg fikk i påsken. Abbath spøkte til og med litt på/om dialekten og det virket som om fansen fikk det de ville ha. Bare det å få være tilstede når Immortal spiller live er en opplevelse, men når konserten er så bra som på HITS føler man seg virkelig privilegert. Likevel var det ikke nok til å holde meg igjen til konserten var over. Dagene har vært lange og nettene korte, nå skal det hviles!

Nå føler jeg en enorm glede over at det hele er over for denne gang og at jeg snart kan sette meg på flyet hjem. Fem dager med konserter i strekk er mer enn nok selv om det er flotte konserter og prikkfri gjennomføring som det har vært denne gangen. Takk til alle som har vært med på planlegging og gjennomføring! Jeg skal nok tilbake neste år igjen. Arrangementet er for godt til å glipp av.