HARDCORE SUPERSTAR – Hardcore Superstar

Når Rune opplyste at han hadde mottatt en promo med Hardcore Superstar ble jeg glad og overrasket siden jeg ikke var klar over at de hadde noe nytt album på gang. Skuffelsen ble deretter når han møter opp med denne ett og et halvt år gamle skiva.

Fåglarna vet hvorfor Sony velger å sende oss denne så lenge etter utgivelsen, men jeg trøster meg med at det er lett å skrive en omtale når du allerede kan materialet, og hvis de ansvarlige leser dette er det bare å pakke inn den nye singelen Bastards og sende den pronto! Dere har tydeligvis adressen.
HS er fire sleazy glamrockere fra Sverige som hadde intensjon om å bli det nye Mötley Crüe midt på nittitallet men desverre(?) har det ikke vært nok bråk innad i bandet eller skandaler med bandmedlemmene til at de når Mötley opp til knærne en gang når det gjelder ryktet som bad boys.
Musikalsk derimot er dette noe av det ypperste du kan finne innen glam i disse tider. Ikke bare det, men dette overgår også det aller meste av skitten rølperock når det kommer til fet partymusikk. Sol, sommer og Hardcore Superstar. Mmmmmm…..  Bandets første skive It's Only Rock 'n' Roll kom ut på Gain i '98 og er en gudegave til de som liker skitten skitten SKITTEN glamrock, og de ble plukket opp av MFN og utga sin ofisielle debut Pina Colada And Bad Sneakers som er en (dårligere) ny-innspilling av de fleste låtene på deres første skive pluss noen fantastiske nye låter. Etter to skiver til på Music For Nations der kvaliteten sank en del for hver gang kom de tilbake på Gain der de i 2005 slapp denne godbiten. Man kan vel ikke tilskrive Gain æren for musikken, men det virker som om spillelysten plutselig kom tilbake på denne skiven og produksjonen er nær 100% perfekt tilpasset musikken. Rent bortsett fra et par klare AC/DC referanser oser det billig whiskey, tatoveringer, sminke og ikke minst LOS ANGELES av alt her og jeg digger det! Det hele starter med en synth-intro på Kivk On The Upperclass som ga meg bange anelser, men den følelsen forsvinner når trommene setter fart og dermed er det klar for riffing à la Guns 'n' Roses. Den neste låten er det nærmeste jeg har hørt svenskene komme Mötley Crüe, Bag On The Head har taktskiftene og Jocke Berg skinner på vokal. Verset på We Don't Celebrate Sundays vil få mange nye fans til å svinge med og viser sammen med My Good Reputation at puddelrocken fortsatt lever. Nå begynner dette å bli vel langt og det kunne raskt bli mye lengre, så jeg nøyer meg med å avslutte med denne oppsummeringen: Gluecifer er oppløst, Hellacopters burde vært det, Backyard Babies er på villspor; men Hardcore Superstar er tilbake der de var for sju år siden!
La oss bare håpe at de klarer å leve opp til det imaget de prøver å skape av seg selv. Det hjelper ikke å leke bad boys innen denne sjangeren!