OCEANS OF SADNESS – Mirror Palace

Black prog? Kanskje ikke så langt unna sannheten når det gjelder belgiske Oceans Of Sandness. Det definitivt mye prog i dette, og de har også partier som kunne vært hentet rett ut av Dimmu Borgir-sanger av nyere dato.

Så hvordan funker det da? Ganske bra, men det kunne vært enda bedre. Det er en god del å like her – virkelig gode musikere, mange kule riff og til tider veldig fengende partier. Men jeg må innrømme at jeg synes prog-delen kommer litt i veien for sangene en del ganger. Det er slett ikke alltid at ting henger så bra sammen som det burde. En del overganger blir brå, og det passer ikke helt sammen. De kan ofte ha skikkelig fengende saker i gang, og så blir det plutselig brutt opp av partier som blir langdryge og rett og slett kjedelige.

Men "black"-delen gjør de ganske bra. Det er til tider veldig heftig riffing og tromming. Det er både tunge og kjappe partier som sitter som de skal. Som nevnt har de nok hørt en del på nyere Dimmu Borgir, så det er ikke "old school" black metal vi snakker om her, men den mer dramatiske, symfoniske varianten. Mange kaller det vel ikke black metal heller, men det er en annen diskusjon… Apropos symfonisk, så er det også brukt en god del keyboard på denne plata. Og som alt det andre, med noe varierende resultat. Når det ligger litt bak og bygger opp under melodiene så er det på sin plass, men de drar også noen "Nintendo"-partier ala det Children Of Bodom driver med. Har alltid synes det høres ganske kjipt ut, og jeg får samme følelsen her. Nå er det heldigvis ikke så mange av disse partiene i sangene, så så alt for mye ødelegger det ikke.

En annen ting jeg har et noe delt syn på er vokalen. Når det er fullt trøkk og skikkelig growling, så funker det veldig bra. Men det er også mye rein vokal her, og den er jeg ikke like begeistra for. Den høres rett og slett flat og ganske kjedelig ut etter min mening. De har valgt å covre Alice In Chains "Them Bones" på denne plata (i en veldig anonym og overraskende "konservativ" versjon), og den reine vokalen er slett ikke så langt unna Layne Staley i stil, bortsett fra at den mangler ganske mye av innlevelsen Staley hadde. Og da blir det fort litt kjedelig, når denne vokalen brukes ganske mye på hele plata.

Alt i alt er det en god del å sette pris på på denne skiva. Men det er ikke helt i toppsjiktet. Låtene har fortsatt noe å gå på for å holde interessen oppe hele veien, og stil-blandinga Oceans of Sadness bedriver, funker ikke like bra alltid. Likevel – godkjent, og "for fans av sjangeren" verdt å sjekke ut.