DØDHEIMSGARD – Egenart

Midt i speedmeetingopplegget til MFO under årets Inferno Festival, trakk jeg meg stille og rolig tilbake, eller oppover i etasjene for et møte med Vicotnic fra Dødheimsgard. I en suite kunne vi sette oss ned og ta en prat rundt Supervillain Outcast, ideologien og Dødheimsgard. Et lite datavirus hadde på forhånd fjernet alt jeg hadde tenkt å spørre Vicotnic om, men han viste seg å være en meget pratsom herremann og man fikk mye vettugt ut ham, det seg være om skiva, bandet og ideologien til tross for at undertegnede stilte med bortimot blanke ark.

 
ET – Først må jeg få lov til å gratulere med ny skive. Er du fornøyd med det endelige resultatet selv?
VICOTNIC – Hjertelig. Jo, jeg er meget fornøyd. Vi har jobbet veldig hardt og lenge for å komme akkurat til det produktet. Man har en visjon i hodet og så bruker man all tid til å lete seg fram til den visjonen rent praktisk. Det er ikke alltid like lett å overføre det man har i hodet til en harddisc. For å få det produktet man virkelig vil ha, er det mye svette, tårer og hardt arbeid som ligger bak.

ET – Skjedde det ofte at du kom til et punkt der du endte opp med å vrake det du hadde og begynte på nytt igjen?
VICOTNIC – Ja, i og med at det var så mange ting jeg måtte lære meg for å få til plata akkurat som jeg ville, så ble det til det noen ganger. Med det budsjettet vi opererte med, var det umulig for meg å finne teknikere og utenforstående mennesker som skulle lage bestillingsarbeid og få det som jeg ville samtidig. Derfor ble jeg nødt til på en måte å gjøre det selv. Da var det mye som lå på det tekniske planet som jeg var helt blank på, og jeg var nødt til å lære de tinga i den prosessen hvor jeg lagde ting, og da ble det mange ganger at man satt med en følelse av at dette var et veldig bra skritt videre, men det er definitivt noe som kan gjøres bedre. Jeg vraket alt jeg hadde laget av effekter og jeg var veldig hvass når det gjaldt trommene, med å få de akkurat som jeg ville. Det ligger vel bortimot et år med redigering på harddisc med diverse dummies eller tester av forskjellige ting. Man har noe oppe i hodet sitt, samtidig som man vil at produktet skal på en måte få sitt eget liv. Man skal ha den basisen i hodet samtidig med at ideene ikke slutter å utvikle seg selv om man er i den prosessen med at man skal gjøre seg ferdig med en ting. Det er en slags omveltningsprosess; man tar jo noe med seg inn i studio som man har laget tidligere. Man er på et annet sted når man jobber med det i en sluttprosess, og da har man kanskje fått så mange nye impulser. Jeg vil jo gjerne at produktene mine og produktene våre er et speilbilde av meg og oss; hva som engasjerer oss, hvordan vi tenker og hva vi prøver å representere gjennom musikken, uten at det på en måte skal dyttes ned med teskje i halsen på folk. Som all kunst må folk ha frihet til å danne seg et eget bilde. Det kjedeligste jeg vet er for eksempel band der du hører på skiva og lukker øynene for å få noe oppe i hodet; og det eneste du klarer å se for deg er fire karer som står med instrumentene sine og gauler. ”Kunst” skal skape helt andre assosiasjoner. Det skal på en måte være med å hjelpe deg å utvikle deg som menneske, gjøre deg mer åpen, mer mottakelig og mer kreativ.

ET – Jeg har et helt uunngåelig spørsmål her; hvorfor har det tatt så lang tid å få ferdig Supervillain Outcast?
VICOTNIC – Litt det jeg fortalte om nå nettopp; ikke selve visjonen, men å la det få ta den tiden det trenger. Produktet må få sitt eget liv, og livet til produktet sier til deg: ”Jeg slipper deg ikke enda. Det er ikke du skal slippe meg, men jeg som ikke slipper deg”. En annen ting var at jeg var fryktelig uheldig i en studiosituasjon, det ble veldig store omveltninger. Det er også veldig tydelig at det er et stort generasjonsskifte på gang blant musikere nå. Jeg er 30 år og blir sett på som en veteran. 3 av mine mennesker, blant annet min nærmeste samarbeidspartner gjennom alle år som skulle bli far, måtte gi seg. Da blir man sittende litt for seg selv og band er en ganske ensom ting i utgangspunktet. Det er ikke ensomt i forhold til øvinger og slikt, men jeg er låtskriver og hele den omveltningen innvendig, det er en ensom prosess. Det sosiale og det kollektive i bandet ble påvirket da 50 % av det også ble borte, og da kjenner man at ensomheten begynner å ta tak. Jeg tror at det gjør sånn på mange at de enten slutter og begynner på nytt eller slutter og slutter totalt. For meg så gjorde det meg egentlig bare mer sulten på å få det til alene, og sånn sett ser jeg på det i ettertid som veldig fint at vi slapp hverandre, vi har holdt hverandre i hendene i nesten 15 år. Det er de samme guttene jeg har spilt med i alle år, den kjernen med Karl Michael Eide, Aldrahn og meg. Jeg tror det er sundt at vi kom til et punkt der vi kunne slippe hendene til hverandre og klare å stå på egne bein. Samtidig kostet det meg sinnsykt mye tid for med vokalisten forsvant alle tekstene. Det er klart vi kunne brukt tekstene hans, vi fikk tilgang til det, men når man skal starte på nytt, da er det greit å starte på nytt og på en måte ikke henge for mye i det som var. Da bruker du 2 år til på å lage et nytt produkt og da representerer du noe nytt.

ET – Når du lager ny musikk, hva er det viktigste for deg å få fram?
VICOTNIC – Egenart i så måte at det skal ikke være egenart koste hva det koste vil, det skal være egenart fordi det skal være ærlig. Og er det ærlig så er det egenart, for alle har sin egen form for ærlighet. Ærlighet for meg er det som skjer internt i meg når jeg tar et standpunkt. Det vil jo være ulikt fra for eksempel din side, selv om vi hadde vært enige så ville du mest sannsynlig kommet fram til den ærligheten ved å resonnere på en helt annen måte eller med andre ord. Derfor er egenart det viktigste for meg og det får jeg mange gode tilbakemeldinger på når jeg leser anmeldelser av oss, være seg de gode eller dårlige, så er det nesten aldri midt på treet. Folk som skriver om oss på godt, de skriver om oss utenom veldig mye referansepunkter. Det er ikke sånn ”Dette høres ut som dette eller dette”, vi tar det på egne premisser. Og så virker det som folk også snakker veldig mye om hvordan de opplevde å høre på musikken. Dagbladet skrev at dette produktet får du vondt i hodet av, men denne hodepinen den er verdt det. Jeg føler det at det at jeg putter egenart og vi representerer egenarten i musikken vår, så kommer det også i uttrykk i egenart hos for eksempel journalisten som skal skrive anmeldelsen. Det er det primære å være ærlig rett og slett, og putte seg selv inn i musikken og være ærlig. Det er tross alt det mediet vi som spiller i band har valgt å ha kommunikativt over for resten av verden. Derfor synes jeg at en ærlighet er på sin plass.

ET – Denne er kanskje litt på kanten, men jeg lurer på hva som foregår i hodet ditt når du finner ut at du for eksempel skal bruke den kvinnehyl sampleren på Supervillain Serum og ikke minst den introen på Traces of Reality?
VICOTNIC – Ja, hva skal man si til det da? Tingen er at jeg er multikulturell, jeg er ikke bare norsk, jeg er også fra India. Jeg har bodd veldig mange forskjellige plasser opp gjennom livet mitt, Spania, Sverige, Norge og India. Dette gjør jo sitt til at jeg tar med meg mye forskjellige ting. Jeg tror det er veldig lett hvis du blir utsatt for bare de spesifikke ting, å bli med i de tankebanene. Jeg tror at hvis du er oppvokst på mange plasser og deriblant også storbyer, så blir du ikke åpen for å ta med, men åpen for å gi slipp på de tingene og skjønner at verden er en stor plass. Det er en av de tingene jeg har lyst til å illustrere gjennom musikken. Det ser man på imaget vårt også, da tenker jeg ikke på sminket og slike ting, men tekstene våre og musikken. Der andre black metal band synger om veldig mye stemningsrettede greier, så synger vi veldig mye om hverdagslige ting. Det er klart at vi pakker det inn, men vi bruker veldig mye samfunnet som plattform for å utrykke alle de tingene. Vi pakker det inn i en overdreven innpakning for å illustrere et poeng. Slik er nesten all kunst. Salvador Dali gjorde det i malerkunsten. Han malte vanvittig surrealisme, men det er veldig lett å se at han har veldig store issues med blant annet kommunismen om man gidder å se litt bak linjene. Det å putte inn alle de elementene og vise at verden er mangfoldig og at man på en måte kan velge hvor stor del av den verden man har lyst til å ta selv og hvilken grad man har lyst til å ta del av den verdenen. Nå har det gått genetisk så mange generasjoner at folk trenger skolegang og de trenger en jobb, uten det mister de helt form og fatning i livet sitt. Jeg fant ut at jeg fikk den samme effekten som de fikk uten jobb ved å leve i slike konstruerte rammer. Jeg tror den delen av min person er den som på en måte er både impulsiv og tankefull på en gang og den som klarer å få inn alle disse impulsene som ikke nødvendigvis har noe med black metal eller det okkulte å gjøre, men som jeg igjen da kan kanalisere ut igjennom et uttrykk. Og så kommer egenarten på plass igjen, man fyller gjerne tiden sin med sine interesser. Når interessene mine ikke bare innbefatter å gå på konserter, drikke øl og høre på black metal, så blir jo det ganske tydelig i musikken vår. Jeg skammer meg ikke for å si at jeg synes visse typer popprodusenter osv. har en ufattelig klassisk måte å tenke musikk på hvordan man kan gjøre ett tema ved å bygge det i høyden i stedet for i lengden interessant over 5 minutter. Det er en veldig interessant tanke som jeg også leker meg mye med. Hvordan kan jeg beholde det grunntemaet, men allikevel få det til å virke ut som det er 10 temaer i løpet av 4 minutter.

ET – Ideologien, er den fortsatt like sterk?
VICOTNIC – Definitivt men man blir jo eldre og man lærer seg å separere. Man ser jo på dette som et slags levebrød uten at det var det som var drivkraften til å begynne med, så har det blitt klart for en at et liv må man leve på forskjellige plan; man kan ikke leve det på det samme planet hele tiden. Jeg har klart å separere meg veldig mye ideologisk fra musikken. Jeg putter det fortsatt inn der, men det er ikke noe jeg lenger trenger å bevise. Jeg tror det er sånn at når du starter opp, coveret er svart/hvitt, det er norske tekster, du har svart og hvit liksminke og nagler og sånt, så har du ett eller annet som du vil bevise. Det virker nesten som et slags forlenget ungdomsopprør; foreldrene dine bryr seg ikke lengre så nå skal vi ta for oss samfunnet; den virkelig store forelderen. De skal rive oss litt i ørene gjennom media og sånne ting. Men etter hvert slutter slike ting å være viktig. Det som blir viktig er ditt eget uttrykk. Jeg aksepterer at folk liker oss på en million forskjellige plan, det er det jeg har lyst til å oppnå. Jeg har ikke lyst til å oppnå at folk skal identifisere seg med oss på bare ett plan; da tror jeg du begrenser deg selv både publikumsmessig og kreativt sett. Jeg er en religiøs mann, men jeg er ikke religiøs i den grad at alt det jeg gjør trenger å være religiøst. Når jeg setter meg ned og spiser middag så spiser jeg nok middag på en lik måte som en hvilken som helst annen person gjør.

ET – Symbolikken på cover arten, hva kan du si om den?
VICOTNIC – Nå har vi kjørt en ganske stram linje på det at alle titlene våre på skiva er en eller annen referanse til djevelen. Det virker litt på denne tittelen at det har gått folk litt hus forbi, men Supervillain Outcast er jo selve djevelen i den bibelske formen men karakterisert i en mer tegneserieform; noe han kanskje hadde blitt kalt i en Marvel tegneserie eller som en Spiderman karakter. Men Supervillain er jo superskurken og Outcast-en er han som er utstøtt, og dette er vel den største skurken og den mest utstøtte personen vi har i hele vår litterære historie, vil jeg våge å påstå. Coveret er en visuell fremstilling av det og så er det bilde av meg inne i den kappen der. Det illustrerer djevelen eller opprøreren i meg selv som stiller spørsmålstegn ved alt det som allerede eksisterer og det man bare er født inn til som et slags ansiktsløs bokmaskineri som bare skal bli med på hele reisen rundt. Så skal man bli 65 år og så få 5 år for seg selv før man blir puttet i torva. Det er slags visuell manifestering av den satan, den opprøreren eller den mannen som stiller spørsmålstegn ved sin egen eksistens og hele den andre eksistensen, det er det symbolikken er.

ET – Dagens line up var du inne på litt tidligere og da sa du at den fungerte veldig bra. Er det den ultimate line upen for Dødheimsgard per dags dato?
VICOTNIC – Hehe, vet du hva? Det tror jeg at jeg har sagt de siste 10 årene. Når jeg har fått ny line up så har jeg gått hjem og smilt til meg selv og tenkt: ”Nå har jeg virkelig funnet gutta”. Denne gangen, fortsatt like naiv, 10 år og 20 medlemmer senere, så går jeg hjem og tenker akkurat det samme. Jeg går ut i fra at alle de andre er like sultne som meg for å realisere seg selv. Derfor er det vanskelig for meg å forstå når folk heller har lyst til å ta den jobben på lageret fordi det er sikre penger. Det at den tryggheten veier så tungt. Hvis jeg synes at litt av den utryggheten jeg skaper rundt mitt liv er selve fascinasjonen, det betyr at jeg i alle fall får et ekte liv tilbake med alle de bekymringene en person faktisk skal ha istedenfor at noen andre tar seg av meg; jeg er jo ingen handikappet mann. Jeg trenger å lære meg å ta vare på meg selv snarere enn å lære meg å bli tatt vare på. Så ja, jeg er veldig fornøyd med line up nå. På grunn av at de menneskene jeg har fått, har kommet inn i en prosess hvor de har observert og forstått hva jeg prøver å gjøre, og når de kommer inn så har de på en måte allerede kjøpt det. Mange av de gamle medlemmene kanskje ikke fullt ut skjønte hva jeg prøvde på og når de potensielt skjønte det kanskje ikke kjøpte det heller. Jeg føler mye mer nå at vi drar i samme retning, at alle streber etter de samme tingene både i og utenfor bandet. Ikke minst en god dynamikk i bandet, hvor ikke alle nødvendigvis på grunn av sin enorme kreativitet representerer hvert sitt store ego. Noen folk er kanskje mer rene arbeidere enn andre, de er like viktige og bidrar ikke bare musikalsk, men i hele balansen. Om jeg skal ha et veldig stort ego, så er det veldig viktig for meg at jeg har en motpol der som kan utbalansere det og gjøre det levelig i bandet for alle andre. Jeg føler at vi er 90 % der hvor man vil si at man er i total ekvilibrium i et band. Men tid er lineær, i alle fall slik vi velger å tolke den, den går videre og som tid går videre, sover vi sammen, fiser vi sammen, spiser vi sammen og lever sammen, så blir det som et hvilket som helst annet forhold. Det er en test, det er en utrolig stor test på tålmodighet og ikke minst ydmykhet og toleranse. Det er så mye som kan skje i den prosessen. Jeg har opplevd mange ganger at band er en fin ting; folk som er likesinnede bør gjøre det sammen for å oppnå noe større. Samtidig kan det være fryktelig destruktivt.

ET – Hvordan vil du plassere Supervillain Outcast musikalsk sammenlignet med de øvrige skivene til Dødheimsgard?
VICOTNIC – Det er et bra spørsmål og jeg tror det er viktig for meg å svare på det fordi jeg fortsatt anser oss som black metal. Black metal, det handler om at det nå har blitt sånn en konform greie der allting skal låte som litt småkjip Darkthrone. Darkthrone er meget bra, det er ikke det, men hvor folk ikke har noen skapervilje selv. Det tror jeg kommer av at det ikke er så mange i den scenen som er artistiske, det er veldig mange som har et ønske uten å ha det artistiske inne. Derfor er det lettere å gjøre noe som kanskje ikke krever så mye, noe som det allerede er satt lista til. Om vi går tilbake til tidlig nittitallet, så vil jeg si at alle de bandene som var der da var alle veldig ekliptiske og skapervillige. Mayhem hørtes ikke ut som Immortal, Immortal hørtes ikke ut som Burzum, Burzum hørtes ikke ut som Darkthrone og når den neste generasjonen kom med blant annet Emperor, Enslaved, Satyricon og oss, så hørtes ingen av oss like ut heller. Jeg vil si at det er der den ordentlige sjelen i black metal ligger. Den viljen til å hevde seg fra ingenting og skape noe ut ifra en ide og derfor anser jeg oss fortsatt som black metal på grunn av at black metallen er hjemme, det er der jeg kommer fra og det er der jeg er skapt. Men hvordan jeg vil plassere denne utgivelsen i forhold til de andre? Jeg vil si at det aspektet er også interessant å svare på fordi etter 666 International, som står så alene, da begynner folk å forvente veldig mye, så det å gjøre Supervillain Outcast for meg er på en måte å si til alle at jeg gjør som jeg vil. Det er også veldig interessant å se tilbakemeldinger hvor folk sier: ”Dette var ikke hva jeg ventet, men fy faen så fett det er”, hvor du på en måte ikke har innfridd, men du har innfridd allikevel. Jeg synes det er mye fetere å operere sånn, for det beviser at jeg tenker kun på meg selv når jeg skal gjøre det som er helt totalt personlig virke i stedet for å bli tynget av forventning. Men man tenker jo over det, jeg gjorde det selv etter 666 International. Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg dra det enda lengre ut eller skal jeg ta 2 skritt tilbake? Eller skal jeg bare drite i det og se hva som kommer ut? Og det blir jo selvfølgelig det siste man detter ned på, og det gjør man helt automatisk fordi alle de distraherende tankene de skjer i en prosess hvor du egentlig gjør det du er ment til å gjøre mens du driver å bare kommer med uttrykket, kommer det bare automatisk mens du bare driver på med alle disse tankene. Definitivt fortsatt forankret i black metallen, men jeg vil jo si at jeg liker musikk på et generelt grunnlag. I min verden finnes det bare 2 typer musikk; bra eller dårlig musikk. Alt jeg kan bli inspirert av, til og med det som ligger utenfor musikken og da med meg selv i hovedrollen; alt det jeg erfarer, alt det jeg blir utsatt for og det jeg utsetter andre for og ikke minst det inspirerer meg til å putte ting tilbake inn i et uttrykk, et artisteri.

ET – Det der var egentlig en fin avslutning, selv om jeg har en liten ting til jeg vil innom før vi avslutter. Jeg hørte i går at dere ble frastjålet alt utstyret deres.
VICOTNIC – Ja, vi hadde et innbrudd i øvingslokalet vårt og det var veldig dårlig timing for oss. Jeg er blitt spurt 5 ganger om å delta på Inferno og jeg har måttet avstå fra det alle ganger så nå når vi endelig kan bidra til festivalen, ikke minst her på hjemmebane, så var dette en veldig stor ting for oss og vi var veldig fortvilet en periode. Det så ut til at vi ikke kom til å få det til. Utstyret vårt forsvant kun for en måned siden, så det er veldig friskt. Det er klart det at når du mister en hel måned med øving i forberedelser til noe du anser som veldig stort, så var det veldig skadelig. Men hva skal du gjøre? Skal du legge deg ned og dø? Skal du la folk få ødelegge for deg enda mer? Nå har de allerede ødelagt nok for deg, de har tatt utstyret ditt. Skal du la dem ødelegge for deg slik at du legger tingene dine på hylla og ikke spille konsert? Da er jo svaret åpenbart og da blir en bare enda mer sulten til å kjempe og å komme tilbake.