DESTRUCTION – Thrash Anthems

DESTRUCTION – Thrash Anthems

Når man tar de beste låtene fra Infernal Overkill, Sentence to Death, Eternal Devastation og Release From Agony samt tittelsporet fra Cracked Brain og spiller inn låtene på nytt. Hva får man da? Jo, man får den aller nyeste skiva til Destruction som heter Thrash Anthems. Det er i utgangspunktet en Best of Eighties, men i helt ny drakt. Låtene er arrangert slik de spilles live i dag og er dermed en moderne utgave av gromlåtene som så mange satte så stor pris på og fortsatt gjør det. Det låter meget bra og dette er en bekreftelse på at Destruction anno 2007 fortsatt holder koken.

Men, det er et lite men her. For de av oss som sverger til 80-talls thrashen og ikke minst den lyden thrashen hadde da, så blir dette nesten som blasfemi å regne. Nesten alt som ga Destruction den sjarmen de hadde på for eksempel Infernal Overkill og låtene Bestial Invasion, Death Trap og Tormentor, er borte. Tilbake sitter vi med kun et skall av de originale låtene. Men, man må bare innrømme at livet går videre og at band utvikler seg. Destruction har bare gitt låtene en ansiktsløfting, noe som for øvrig ikke alltid har den helt heldige virkningen. Bare ta en titt på trynet til Michael Jackson, så skjønner du hva jeg mener.

Nå er det milevis mellom oppråtnede neser og en finpuss på Bestial Invasion, men likevel er det en viss likhet her.

Det er låtene fra Sentence of Death, Infernal Overkill og Eternal Devastation som har fått den største forandringen. Låtene fra Release From Agony hadde i utgangspunktet en mer moderne sound over seg enn hva tilfellet var med de 3 første skivene, så det merkes ikke fullt så mye der. Men låtene fra de 3 første skivene er mer eller mindre ødelagt.

Når de gamle gode låtene har fått dette nye moderne soundet, er det nesten så de blir ugjenkjennelige og faktisk blir de alt for like. Det sier vel nok om hvordan låtene til Destruction er i dag. De er for like og for anonyme og det gjør så absolutt ikke godt for et gammelt thrashhjerte å høre at Destruction anonymiserer de gamle gromlåtene fra 80-tallet. Takke seg til at de gamle skivene finnes i samlinga.

Når det gjelder de 2 nye låtene Destruction har pakket med på denne skiva, så er det ikke mye å skrive hjem til mor om. De er svake og hører ikke hjemme på en såkalt best of skive.

Selv om denne skiva på langt nær låter som Destruction skiver bør låte, så har både promo og fullversjonen havnet i samlinga. Men jeg lurer på om ikke slutten nærmer seg for Destruction, for det er jaggu ikke mye bra de har å komme med om dagen.