FLOGGING MOLLY – Life is good
- by Kristian Brandsas
- Posted on 03-07-2017
Flogging Molly er inne i sitt tyvende år som band og slipper i disse tider sitt sjette album kalt "Life is good", en tittel som lovte godt for min del da Flogging Molly tidligere har klart å knote ned noen tekster med deilig mørk humor. Jeg håpte på en sarkastisk tittel og 12 celtiske låter med tekster om drukkenskap, nåtidens utfordringer og politikk med ett glimt i øyet.
For å blande musikken inn i denne anmeldelsen litt så spriker det litt på dette albumet sammenlignet med tidligere utgivelser. Pønken har havnet litt i bakgrunnen og tempoet er senket på låter som "The Last Serenade" og "Reptiles" som alle bruker litt tid på å bygge seg opp men likevel er typisk for Flogging Molly og deres irske pubmusikk, her ligger alt til rette for allsang på konsert.
Den eneste låten som minner om trøkket de hadde på sitt andre album "Drunken Lullabys" for 15 år siden da de begynte å få anerkjennelse er "The Hand Of John L. Sullivan" som dermed lett blir min favoritt på denne skiva. Tittellåten skiller seg ut i motsatt retning og høres ut som en tributelåt til et obskurt 70-talls hippieband.
Samspillet mellom det moderne og klassiske lydbildet kommer best til rette i låter som "The Days We’ve Yet To Meet" og "The Guns Of Jericho" der fiolin, trekkspill, gitar og bass utfyller hverandre på en fantastisk måte og viser hvor bra denne sjangeren kan spilles.
Når jeg satte på albumet de første rundene ble jeg litt overrasket over retningen de har tatt musikalsk med slik variasjon i materialet, men miksen av irske viser, Johnny Cash, Mighty Mighty Bosstones og The Mahones funker godt for meg. "Life Is Good" er et variert album med de irske røttene som bindemiddel og viser et band som har modnet og forbedret seg som låtskrivere de seks årene det har gått siden siste utgivelse. Jeg kan iallefall ikke komme på at de tidligere har hatt en så tung låt som "Crushed" og ser for meg at den lett kan bli en live-favoritt i tiden som kommer.
For å komme tilbake til tekstene så vil jeg bare avslutte med å si: Takke faen for at de har gått vekk fra feilskjæret på "The Speed Of Darkness" med å banke det politiske budskapet inn i skallen på lytterene med en to-tonns slegge.