DJEVEL – Saa raa og kald

Djevel leker ikke black metal, Djevel er black metal. I en verden med stadig nye sjangere, baby metal og satan vet hva, er Djevel tro mot en oppskrift som har fungert, som fortsatt fungerer, og som vil fungere i evig tid. Hvorfor? Fordi det er ekte, det er innlevelse, det er gjennomført og det er ikke minst jævlig bra. Det er kaotisk, det er til tider smått melodiøst, og det er rått og kaldt. Vokalen passer bra til musikken, men har du hørt de to foregående skivene visste du det allerede, vokalist Erlend kan nemlig mer enn å hoppe rundt i shorts og kvele livskiten ut av drittunger. 

Dirge Rep hamrer på trommene, Mannevond trakterer bassen, og T. Ciekals står for gitar og maresang, det er med andre ord en rutinert gjeng som dedikerer albumet til kraften i Norges skoger og fjell. Dette manifisterer seg i bruken av folketoner og maresang, og det hele føles nettopp helstøpt og ekte norsk.

Referansene er mange, men så er heller ikke Djevel ute etter å finne opp kruttet på nytt, de tar heller vare på det som en gang var. Det er partier som minner om Taake, mens andre partier kan minne om Windir. Nok om det, mest av alt minner det om Djevel selv, det er noe med stemningen, det onde, det råe og kalde er til å ta og føle på. Jeg sitter her med vinylen i hendene, og er det et annet ord som kan beskrive Djevel så er det gjennomført. Cover og layout er, ja, nettopp, rå og kald. Tekstene kan ikke bli mer norske og svarte, og det faktum at du ikke finner bilder av bandet noen plass gjør at det hviler litt god gammel mystikk over det hele. Denne skal du ha, sammen med de to foregående albumene, alle tre er nemlig essensielle i enhver norsk furuhylle.

https://www.facebook.com/djevelmakt