BEHEMOTH – The Satanist
- Posted on 07-02-2014
Mye har skjedd med og i Behemoth siden deres forrige album "Evangelion" kom ut for snart fem år siden. Det meste har handlet om Nergal. Blant annet har han vært alvorlig kreftsyk og blitt frisk igjen. Han har vært i et forhold med Polens mest kjente popstjerne, han har klippet håret og trent seg mer fit enn noen gang. Flere rettsaker er gjennomført i hjemlandet mot ham. Han har utnyttet alt oppstyret rundt ham maksimalt og han har fått stjernestatus hjemme i Polen. Masse utenommusikalske ting og glede seg over altså. Men samtidig har det vært berettiget av fansen å være en smule bekymret. Hva ville han og bandet finne på når ny musikk endelig skulle kreeres igjen? Svaret finner vi i «The Satanist».
Vel, det har skjedd store ting der også. Bandet startet i sin tid opp som et black metal band, gikk videre til å bli mer death metal orientert med «Satanica» og «Thelema.6», før de igjen tok et steg tilbake til sine røtter med «Evangelion» og nå med «The Satanist» er de nesten tilbake i black metal gata, men på et mye høyere plan enn tidligere. Det er mer storslagent enn noen gang. Det er mange likheter med den forrige skiva og veldig lite spor fra det som skjedde før «Evangelion» å finne i musikken. Kanskje litt «Zos Kia Kultus» her og der, men det er så lite at det merkes nesten ikke. Skiva kan vel på en måte sees på som en naturlig stor oppfølger til «Evangelion» og ettersom jeg personlig mener «Evangelion» er bandets beste album, er dette virkelig lovende.
Hvordan skal man prøve å beskrive dette på enklest mulig måte? Tenk deg «Lucifer», sistelåta på «Evangelion». Det er en god del sånt på «The Satanist», men med mer orkestrering. Og orkestrering kan være bra….hvis det brukes riktig. Med unntak fra førstelåta «Blow Your Trumpets Gabriel» og sistelåta «O Father O Satan O Sun», er det ikke overflødig bruk av orkestrering her, men for meg blir det for mye innimellom og da sliter jeg. Det kan hende jeg vokser det på eller av meg med tiden, men jeg tviler. Skiva vokser i alle fall for hver gang jeg hører den, men den dør også litt for hver gang jeg hører «Evangelion».
EP låta «Blow Your Trumpets Gabriel» og videolåta "Ora Pro Nobis Lucifer» er sammen med «Amen» og muligens «Furor Divinus» de låtene som er lettest å identifisere som Behemoth låter. På resten av låtene kan det for i alle fall de som ikke har hørt «Evangelion», være mer enn en smule vanskelig å identifisere bandet.
Sistelåta «O Father O Satan O Sun» kan nok bli en smule tung å svelge for den delen av fansen som foretrekker Behemoth som et extremt kjapt og hardt metalband. I alle fall store deler av låta. Den er storslagen og helt ulikt det Behemoth vi kjenner fra før.
Her skjer det veldig mye stort sett hele tiden og du vil oppdage nye ting og partier i lang lang tid framover. Det er umulig å få med seg alt som skjer ved bare en gjennomhøring. Men, dette er ikke så brutalt og kjapt som det vi er vant til fra Behemoth. Noe er det fortsatt, men det blir lengre og lengre mellom det mest brutale. Behemoth er ikke lengre den brutale death metal maskinen vi kjenner fra det første tiåret av 2000. Det er så mye mer. Men, på spørsmålet om dette er Behemoths beste skive så langt, må jeg nok, i alle fall foreløpig, si nei. Litt skuffa, men mest fornøyd 🙂