BRING ME THE HORIZON – Oslo – Rockefeller

Det er søndag den 12. mai, klokken er 20:00 og dørene til Rockefeller åpnes. I køen er det både gamle og unge, overalt er det piercinger, utvidede ører, tatoveringer, diskusjoner om det nye albumet og folk som er klare for konsert.

Inne i lokalet er det bra stemning, mens rigging og lydsjekk pågår blir det blant annet allsang av Alphavilles «Forever Young». Etter mye latter og litt øldrikking kommer gutta i Your Demise ut på scenen rundt klokka ni. Det er ikke lite folk på gulvet, men kunne godt vært fler i og med at dette er bandets aller siste konsert i Norge. Vokalist Ed McRae brøler: «Alright Oslo» og hardcore punk-eventyret er i gang.

Selv hadde jeg ikke satt meg noe særlig inn i musikken før jeg fikk se de live, men melodiene fenger og de spiller med vill energi. Likevel er det relativt få moshpits, det er ganske lett å se at de fleste i publikum er kommet for å se Bring Me The Horizon. «Come on Oslo, you got nothing to prove?!» Konserten fortsetter, og avsluttes med «The Kids We Used To Be…» hvor stemningen løser seg opp litt, og vi faktisk ser et par circlepits. McRae klatrer også opp på gjerdet og synger som om det var hans siste minutt. De takker for seg, og går av scenen.

Det begynner allerede å bli ganske varmt inne i Rockefeller Music Hall, musikken velter ut av det voldsomme anlegget og gulvet fylles langsomt opp. Brått dempes lysene, og den enorme Sempiternal(deres nyeste album)-logoen heises opp i bakgrunnen. Vi hører introen til «Shadow Moses», åpningslåta på deres nyeste album, og etter en del skriking og klapping kommer gutta fra Sheffield på scenen.

"Can you tell from the look in our eyes?" spør vokalist Oliver Sykes, "We’re Going Nowhere" svarer vi. Det er ganske mange mennesker og en del press på gulvet nå, og i det trommene slår inn er det få som står i ro. Konserten denne kvelden er ganske sent på tourlista deres, men de bærer ikke preg av å være slitne. Sykes hopper rundt på scenen og fremfører overraskende bra vokal, selv om han svikter litt på de mer melodiske delene.

På klassikeren «Chelsea Smile» er det absolutt ingen som står rolig. Moshpits overalt, hender i været og ølregn. Mot slutten av låten beveger Sykes seg mot kanten av scenen, og er Moses og deler publikum. «Now fuckin’ kill each other» dirigerer han, og det blir en brutal wall of death. Nyeste medlem, Jordan Fish, er en fin addering til bandet med bra melodisk vokal, og heftig screaming. De ser ut til å kose seg, det er absolutt en forbedring siden den siste konserten de hadde her til lands.

Vi hører et par låter fra There Is a Hell, Believe Me I’ve Seen It, There Is a Heaven Let’s Keep It A Secret (Alligator Blood, It Never Ends) og nye ting fra Sempiternal (Go To Hell  For Heaven’s Sake, The House of Wolves) før vi kommer til den rolige, treffende "And The Snakes Start To Sing." Vi får se en ny side av hele bandet, og det er ingenting å klage på. Mot slutten av låten kommer vokalist Sykes med noen voldsomme skrik, før han legger seg ned på scenen. Det er kjent at sjangeren har ødelagt stemmen hans, og at det har vært smertefullt for han å synge. Likevel gir han alt, og det er imponerende å se slike prestasjoner.

«We will never sleep, cause’ sleep is for the weak!» begynner Sykes, og publikum fortsetter låten, «Diamonds Aren’t Forever». Bandet viser at de fremdeles kan være like harde som Suicide Season, men Count Your Blessings-eraen er nok for lengst tapt.

Vi hører «Empire(Let Them Sing)» før  introen til «Blessed With a Curse» runger i lokalet. Lighterne blir tent, og selv det hardeste metalhead synger med. Det er her det spesielle med Bring Me The Horizon kommer frem, hvordan de kan få de rolige versene, og de knivskarpe refrengene til å låte helt perfekte sammen.

Vi til sist høre Antivist, før bandet går av scenen. Det blir ikke stille av den grunn, «One more song, one more song!» Som mange i publikum mest sannsynlig vet, er det som sagt en fast setlist, så det er da ingen overraskelse at de kommer på igjen og fremfører «Sleepwalking» fra Sempiternal. Når låten er ferdig fader musikken ut i takt med lyset, det blir kastet ut et par trommestikker og plektere, og det hele er over, nesten litt for raskt. Folk forlater lokalet svette og fornøyde.

Så vidt jeg vet hadde bandet hatt samme setlist på alle konsertene på touren så langt, og det var samme greia også denne kvelden. Den er ikke særlig lang,  Det er ingen dårlig setlist, men den kunne absolutt vært bedre. Vi savner låter som «Can You Feel My Heart» og «Deathbeds» (hvor på sistnevnte Hannah Snowdon som også er med på touren er med på vokal) fra Sempiternal, smakebiter fra There Is a Hell og kanskje noe mer fra Suicide Season. Men som sagt er det ingenting som ødelegger noe, og man burde absolutt ikke føle seg skuffet etter en opplevelse som dette.