AURA NOIR – Oslo – John Dee

Jeg må pent innrømme at jeg har begynt å bli en temmelig lat konsertgjenger, sånn jevnt over. Føler at det meste er sett og merker at jeg rett og slett kjeder meg fort (mao blitt en av de blaserte Oslofolka, bortskjemte bedrevitere, grøss). Vel, dette er tredje gangen på et år at jeg peller meg til Rockefeller for å få med meg Aura Noir og kompaniet de har med seg, og det er ikke bare for å møte kjente.

Selskapet for kvelden begynner med ikke helt ubeskrevne Nekromantheon. Med andre ord et band jeg har sett en god håndfull ganger, som absolutt har levert hver gang. Bandet veit innmari godt hva de driver med, og selv om materialet fra den nye plata kanskje ikke har satt seg helt hos meg, funker de nye låtene godt live. Det er digg med noe litt fresht når man har sett orkestret et utall ganger allerede. Thrash fra begynnelse til start, godt levert. Kudos til lydmann Hinkel for den STØRSTE trommelyden jeg har hørt på thrash-konsert noensinne (deilig at noen tør å bruke delay på den måten).

SkeletonWitch på sin side, var et totalt ubeskrevet blad for meg før konserten. Og selv om det var svært tydelig at amerikanerne visste hva de dreiv med, var det nok like tydelig at de var amerikanske. Desverre, må jeg nesten si, ettersom det lyste godt gjennom at inspirasjonen var hentet hos mer moderne amerikanske band, ironisk nok stikk i strid med det Aura/Nekro driver med. Bandet går nok rett hjem hos folk som elsker Municipal Waste eller Lamb of God, men jeg tror det gjaldt mindretallet på John Dee, meg selv inkludert. Mange fine finesser og bånn gass hele veien, men for meg lite substans og egenart, for jevn dynamikk, ja generelt mer statisk lydbilde.

Ikke at Aura Noir hverken har funnet opp hjulet eller driver med astrofysikk i musikken sin, men det fins for meg så mye identitet i hvert eneste stjålne riff, så sterk og egenartet vokal, samtidig som bandet utlyser en småabsurd blanding av arroganse og uhøytidelighet at jeg føler de kunne sluppet unna med langt langt mindre. Med fare for å virke panegyrisk vil jeg si at omtrent alt funker, rett og slett. Det er litt stor vekt på nytt materiale, blant annet flere uutgitte låter framfor hits og slagere, og jeg hadde nok reagert negativt på det om jeg ikke allerede hadde sett bandet 2 ganger i løpet av det siste året. Jeg syns også den noe modifiserte black metal jaw går litt i overkant seigt og foretrekker plateversjonen, men ellers har jeg egentlig ingenting å utsette. Smiler fornøyd og gleder meg allerede til neste gang!