DREAM THEATER – Oslo – Valhall

Igjen var det tid for en Dream Theater-konsert i Norge. Denne gangen i Vallhall, ikke Spektrum hvor de har spilt flere ganger tidligere. Dette blei første Norgeskonsert etter splittelsen med Mike Portnoy, så det gjaldt for dem å overbevise skeptikerne.

Med seg hadde de, denne gangen, Marylandbandet Periphery. Et band med trøkk. Hard gitar fra start til stopp. Riktignok har de gitarister, av den grunn kunne det til tider låte litt rotete og unyansert, men andre ganger funka det bra. Fordelen med tre gitarister på scena er jo at en gitarmelodi kan harmoniseres uten at noe «forsvinner» og låter tamt, men andre ganger kan det bli litt «sølete».
Vokalisten holdt seg godt konserten ut, han sprakk ikke, men sleit til tider litt med intonasjon. Ofte blei sangen litt kjedelig og uengasjerende, men trøkket var der hele tida. Bandet hadde også fullt trøkk igjennom hele konserten og de gjorde en god jobb med å varme opp publikum.

Tidligere har ikke Dream Theater lagt for mye vekt på det visuelle, men det virker som om dette blir stadig mer og mer viktig for dem. Som intro viste de en morsom og underholdene fiktiv animasjonsvideo av seg sjøl, sammen med stor og kraftig musikk. Tidligere har de hatt lignende animasjoner på skjerm, under låter, men dette var enda mer gjennomført, og det satte en god stemning på konserten. Det var helt klart en strålende entré.
De spilte flere låter fra det seneste albumet, A Dramatic Turn of Events, med mye dagsaktuell video til. Og ellers hadde de et variert utvalg av låter, som vanlig. Begge hitta blei spilt denne gangen, regner med/håper det var på grunn av den nye trommisen, for tidligere har de ikke hatt som vane å gjøre dette.
Som sagt var det ny trommis, og da medfølger jo elsk/hatobjektet trommesolo! Den var ikke forferdelig lang, men Mangini kunne gjerne gjort mer av det han gjør som er ordentlig kult. For det blei en del typisk trommesolospill, det hadde vært ålreit med mer artige rytmer og kjappe enhandslag.
Ellers så var det som korist en savna Portnoy. Nå var det bare Petrucci som kora, noe han gjorde bra, men en merka at Portnoy ikke var der til å ta seg av toppen.
På et par låter var det litt lite driv, ikke at det utelukkende var Manginis feil, men trommene kunne au vært mer frampå til tider.
Generelt var det, som vanlig, veldig proft. God lyd og stødig spill. De gjorde en akustisk versjon av «the Silent man», og det funka supert. Nå var den vel egentlig ikke helt akustisk, for godeste Rudess klarte ikke å holde fingra unna tangenta. Generelt hadde det holdt med denne og kanskje ei ballade/rolig sang til, for det blei litt for mye rolige låter og flere av dissa mangla en del og blei litt uinteressante.
Mye kult solospill fra Petrucci denne gangen. Han spilte «enkelt» og kult, og overspilte ikke noe. Samtidig var det mye koring fra hans side, og han blir bedre og bedre til å synge.

Det blei en Dream Theater-konsert på det jevne. Kanskje ikke deres mest livlige konsert, men langt ifra dårlig. Lyden var god til lokalet å være, en merker at det ikke er et skikkelig konsertlokale, blir mye ekko og klang som lager støy i bakgrunn. En sier vel ikke «nei, takk» om det blir Spektrum neste gang, for det blir vel en neste gang.